Bertrand startet sitt foredrag i Folketeatret på en teatralsk måte.
Da vi i publikum trodde han skulle begynne å prate, tok han et dypt pust.
Da vi for andre gang trodde han skulle begynne foredraget tok han to korte pust. Han viste oss mental trening i praksis. Han viste oss hvordan pusten er et av de mest sentrale virkemidlene som finnes, og hvordan det er ikke bare folk i kjortel og fjær i håret som kontakter pusten for å få kontroll.
Da han endelig kom i gang tok han oss med på en spennende reise til et krigsherjet land hvor han og to erfarne britiske soldater var under skyts fra fienden. Bertrand fikk nærmest panikk da kulene begynte å hagle og han dunket som besatt den andre soldaten i ryggen, som smilende snudde seg mot Bertrand og sa:
”Relax Erik, do you want a cup of tea?
For de fleste mennesker, inkludert Bertrand i den situasjonen, faller det ikke akkurat naturlig å være under beskytning og samtidig kose seg med en kopp te. Personlig hadde jeg pissa på meg for lenge siden!
Men nok om det; tilbake til den mentale biten, eller rettere sagt til den mentale styrken de to britiske spesialstyrkene utviste. I lederlitteraturen og psykologien er denne mentale styrken kjent som reaksjonsavstanden mellom ”stimulus” og ”respons”.
Mellom stimulus og respons er det et rom.
I det rommet ligger friheten til å velge
– Viktor Frankl
Og det er nettopp det foredraget til Bertrand i stor grad handler om; bevissthet, og friheten til å bruke bevisstheten som verktøy for å velge. Noen mennesker har stor avstand mellom stimulus og respons, altså stor frihet til å velge hvordan de vil reagere på en sak. Andre har svært kort. Det går også an å kalle det en ”kort lunte”.
Min personlige erfaring med stimulus og respons er at avstanden, tiden jeg tar meg til å gi meg selv friheten til å velge, er trenbar og relativ enkel å utvikle. Men det må innsats til.
For min del handlet denne treningen om en rekke eksperimenter, gjennomført spesielt i 2011 og 2012. Et av dem var å sile ut en del av inputen jeg fikk fra omverdenen, og skape såkalt ”sakte input” i stedet for, og spesielt når det kom til måten jeg tok inn nyhetsbildet på. Jeg tenkte for meg selv. Hvor er nyhetsverdien for meg i alle øksedrapene i Trondheim eller massakren i Idaho? Det er jo ikke akkurat som jeg trenger enda mer bekreftelse på at vi lever i en høyst varierende og noen ganger sprø verden.
Du har vel hørt om SISO-prinsippet? Shit in – Shit out!
Jeg gjør sjeldent noe halveis, så eksperimentet startet med at jeg kastet ut TV´n, jeg hadde et år uten sensasjonsnyheter på radio og jobbet mentalt med å ikke kaste blikket mitt på noen avisstativer. I et helt år. Høres jeg gal ut? Vel, jeg vil mer kalle det en hobby! Og det har betalt seg.
Droppet jeg helt ut? Isolerte jeg meg? Sluttet jeg å bry meg? Nei, nei. Løsningen på mental styrke og gode hverdagsvaner finnes sjeldent i ekstreme tiltak, selv om det å kaste ut tv´n for mange høres ekstremt ut.
Min løsning på akkurat det problemet ble å abonnere på flere internasjonale slow-news ukesmagasiner og jeg visste mer om Afghanistan, Libya, finanskrisen, presidentvalg og kupp enn de fleste. Poenget er at jeg tok kontroll over en type ”stimulus” jeg ikke så som hensiktsmessig. Stimulus som i dette tilfellet var sensasjonspreget og ikke særlig nyttig. Og det er få ting som forminsker avstanden mellom stimulus og respons som overskriften du ser under:
Du trenger ikke å kaste ut TV´n, og hva slags stimulus som tjener deg, og ikke, vet bare du. For noen er det å trene på antall sekunder det går fra mobilen piper til «man er nødt til å sjekke».
Mulighetene for trening er mange, og gevinstpotensialet er enormt.
Det garanterer jeg deg.
Make it happen!
Hilsen Anders
