Jeg hadde en fantastisk date med min forlovede her forleden dag. Inspirert av to gode venner, lagde vi hver vår «bucket list», en liste med som til slutt talte rundt 25 ting vi skal gjøre før vi dør. Utrolig moro! (Ps, har du sett filmen «Bucket list» med Morgan Freeman og Jack Nicholson?). Så min kjære, det som kommer nå er ikke kritikk av bucketlisten, fordi det er noe av det beste jeg har gjort, det simpelthen fikk meg til å reflektere (enda mer), og det er derfor jeg elsker deg, fordi du får meg til å reflektere (..sånn, da slipper jeg å sove på sofaen).
En bucketlist er en oppramsing full av de mest fantastiske ting du har lyst til å gjøre. Og, som det meste her i livet, handler den om å gjøre. Så, hva er det motsatte av å gjøre? Det er å være. Og i følge verdens oldtidskunnskap, med Sokrates og guttaboys i spissen, er det å være vel så viktig som det å gjøre. So far so good? Ingen kontroverser enda? Men, så har noe underlig skjedd. Etterhvert gikk tiden og Sokrates døde. Tiden gikk enda mer. Flere betydningsfulle folk kom og gikk. Jesus kom. Jesus gikk (mange kilometer). Også han døde, (de lærde strides som hva som skjedde etterpå). Men dit skal ikke jeg gå, da kan jeg bare kysse denne bloggen goodbye! Enig ja? Mhm, jeg ser den!
Anyways, tilbake til det underlige. Det som synes å ha skjedd er at religion og samfunnsliv gjennom tiden har vannet ut og blandet ut det å være med (f.eks) det å være god eller det å være hyggelig. Så hva har skjedd? Vi har paradoksalt nok endt opp med å gjøre masse for «å kunne være«.
Så hva i svarte er poenget mitt her? Intet mindre enn at det for fremtiden vil kunne være vannvittig klokt å være like opptatt av å være som det å gjøre.
De gangene jeg spør mine nærmeste om «hvem er du?» kan jeg forsikre deg om at jeg blir møtt med ganske skjeve smil og øyenbrynet langt oppe i bakhodet! Believe you me. Ikke så rart da. Fordi det er bare noe man ikke spør om? Fordi det er et uhøflig? Eller fordi det er bortimot umulig å svare på? (om du ikke svarer «Jeg er <mitt navn>»). Eller fordi på Hollywoodfilm bare er gærninger hos psykolog som babler om dette?
Den observante leser har nok stille bemerket seg at er væren og gjøren ofte henger tett sammen sammen, og ironisk nok er det å reflektere over det å være, også å gjøre, men det i det minste et steg på veien for å sette «væren» på livets agenda, enten det er på privaten eller i lederollen.
Jeg lovet deg et godt poeng til slutt. Jeg skal til og med overgå forventningene dine. Jeg skal gi deg……trommevirvel……to gode poenger:
For fremtidens leder er det både klokt og lønnsomt å reflektere jevnlig og systematisk over væren: Hvem vil jeg være som leder? Hvem er jeg som leder i dag? Hvem ønsker jeg å være som leder? Krydrer du disse refleksjonene med litt praktiske notater blir det fremskritt! Det skal jeg love deg. Såkalt signifikante fremskritt!
Og her er to spørsmål som virkelig setter fart på privaten: Når jeg er 95 år, hvem ønsker jeg å se tilbake på? (les: hvilken versjon av meg selv?). Eller denne; i min begravelse, hva ønsker jeg at blir sagt om meg?
Ikke et vondt ord om de dagligdagse tingene vi drømmer om, og som vi gjør så mye for å oppnå, det være seg feriedrømmer, bildrømmer eller andre våte drømmer. Ingen i begravelsen din kommer til å digge å prate om at du reiste til Thailand, kjørte en tysk bil til jobben eller at du hadde våte drømmer. De ønsker å snakke om hvem du var. Hvem er du?
Vanskelige spørsmål? Jepp. Men øvelse gjør mester. Og jeg garanterer deg. Du kommer ikke til å angre!
God helg!
<AndersHov
