Siden blogg-themen min er ”Ekthet er dynamitt” trøkker jeg til med en av livets større temaer. Ja hvorfor ikke? Det er jo ikke så ofte de står på agendaen i det daglige, så en gang i blant kan det være kjekt å dra dem opp. (Og spalteplass på vg.no får de jo heller sjeldent)
Jeg vil gjerne vie spalteplass til den viktigste oppdagelsen jeg noen gang har gjort. Det vil si, alt jeg gjorde var å lese noen linjer, noen linjer som skulle vise seg å sette i gang noen uvurderlige prosesser. For det er jo tross alt en god del sannhet i det Frank Beck sier;
«Det er meg det kommer an på«
Alt startet med den australske sykepleieren Bronnie Ware og hennes mangeårige jobb med smertelindring for mennesker som var inne i livets siste uker, på dødsleiet rett og slett. Hun forteller om den utrolige klarheten mennesker får når slutten nærmer seg med stormskritt. Disse øyeblikkene av klarhet, nærmest for åpenbaringer å regne, skrev Ware ned gjennom flere år og delte disse med allmenheten for noen år siden. Utgangspunktet for hennes kvalitative forskning var ganske enkel, om pasientene på dødsleiet hadde noen angre i livet, eller om det var noe de så gjerne skulle gjort annerledes?
Det underlige, iflg Ware, var at det var lite prat om ekstravagante opplevelser, middager, viner eller fallskjermhopping. Den aller vanligste angeren var faktisk:
«Jeg skulle ønske jeg hadde hatt motet til å leve et liv tro mot meg selv,
og ikke det livet andre forventet av meg».
For å sitere Ware; «når mennesker innser at livet snart er over, og ser tilbake med klarhet, er det lett å se hvor mange drømmer som har forblitt bare det, drømmer. Flesteparten hadde ikke engang oppfylt halvparten av drømmene sine, og de måtte dø vel vitende at dette handlet om valgene de hadde tatt, eller ikke tatt»
Så er spørsmålet mitt til deg som leser dette. Kan livsvisdom som dette forutses? Og spør du meg tilbake, er svaret et krystallklart ja.
Men spør du meg om det betyr at vi må slutte jobben vår, dra jorda rundt eller skille lag med vår bedre halvdel, så tror jeg svaret er klinkende nei. Det er nettopp dét, det ikke handler om. Det sistnevnte er en form for selvrealisering som av en eller annen grunn har blitt stående som ganske dominant de senere år.
Så hva er da svaret? Er jeg en av de som mener de har svaret på slike ting? Nops. Det ville jo bare vært helt sprøtt. Men jeg er en av de som gjerne vil utfordre deg til å reflektere over hvilken livsvisdom det kan være verdifullt å forsøke å forutse. En måte å gjøre dette på kan være å drodle over spørsmål som dette; Når jeg dør, hva vil jeg hvertfall ikke angre på? Eller; Hva trenger jeg å endre på fra og med i dag?
Kan vi vente med å reflektere over slike temaer? Ja i høyeste grad. Men spørsmålet bør vel heller være; hvor lenge kan vi vente?
Å sette livet i perspektiv på denne måten høres kanskje bisart ut, men det er ikke noe nytt. Slike perspektivsettende teknikker brukes i alt fra toppidrett og mental trening til ledelsesrefleksjon i kunnskapens høyborger.
Kanskje handler det bare om å risikere litt mer i dag, enn i går? Og det er det aldri for sent å gjøre. Heldigvis.
Takk for at du klikket deg innom bloggen min i dag. Jeg runder av med Hugo Prathers vise ord om det å risikere..
Å le er å risikere å bli tatt for å være dum
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som svak
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert
Å vise følelser er å risikere å vise sitt egentlige jeg
Å gi uttrykk for sine drømmer er å risikere å tape ansikt
Å vise omsorg er å risikere å ikke få noe igjen
Å leve er å risikere å dø
Å håpe er å risikere fortvilelse
Når du risikerer, utsetter du deg for farer
Men den største faren i livet er å ikke risikere
Den som ikke risikerer å gjøre noen ting,
har ingenting, er ingenting
Du kan kanskje unngå lidelse og sorg, men
du kan ikke forandre deg, føle, vokse, elske, leve
Den som ikke risikerer er lenket til sine holdninger
Den som ikke risikerer har forspilt friheten og blir en slave
Bare en person som risikerer er fri.
-AndersHov
