Kategori: Blogg

Bertrand startet sitt foredrag i Folketeatret på en teatralsk måte.

Da vi i publikum trodde han skulle begynne å prate, tok han et dypt pust.

Da vi for andre gang trodde han skulle begynne foredraget tok han to korte pust. Han viste oss mental trening i praksis. Han viste oss hvordan pusten er et av de mest sentrale virkemidlene som finnes, og hvordan det er ikke bare folk i kjortel og fjær i håret som kontakter pusten for å få kontroll.

Da han endelig kom i gang tok han oss med på en spennende reise til et krigsherjet land hvor han og to erfarne britiske soldater var under skyts fra fienden. Bertrand fikk nærmest panikk da kulene begynte å hagle og han dunket som besatt den andre soldaten i ryggen, som smilende snudde seg mot Bertrand og sa:

”Relax Erik, do you want a cup of tea?

For de fleste mennesker, inkludert Bertrand i den situasjonen, faller det ikke akkurat naturlig å være under beskytning og samtidig kose seg med en kopp te. Personlig hadde jeg pissa på meg for lenge siden!

Men nok om det; tilbake til den mentale biten, eller rettere sagt til den mentale styrken de to britiske spesialstyrkene utviste. I lederlitteraturen og psykologien er denne mentale styrken kjent som reaksjonsavstanden mellom ”stimulus” og ”respons”.

Mellom stimulus og respons er det et rom.
I det rommet ligger friheten til å velge
– Viktor Frankl

Og det er nettopp det foredraget til Bertrand i stor grad handler om; bevissthet, og friheten til å bruke bevisstheten som verktøy for å velge. Noen mennesker har stor avstand mellom stimulus og respons, altså stor frihet til å velge hvordan de vil reagere på en sak. Andre har svært kort. Det går også an å kalle det en ”kort lunte”.

Min personlige erfaring med stimulus og respons er at avstanden, tiden jeg tar meg til å gi meg selv friheten til å velge, er trenbar og relativ enkel å utvikle. Men det må innsats til.

For min del handlet denne treningen om en rekke eksperimenter, gjennomført spesielt i 2011 og 2012. Et av dem var å sile ut en del av inputen jeg fikk fra omverdenen, og skape såkalt ”sakte input” i stedet for, og spesielt når det kom til måten jeg tok inn nyhetsbildet på. Jeg tenkte for meg selv. Hvor er nyhetsverdien for meg i alle øksedrapene i Trondheim eller massakren i Idaho? Det er jo ikke akkurat som jeg trenger enda mer bekreftelse på at vi lever i en høyst varierende og noen ganger sprø verden.

Du har vel hørt om SISO-prinsippet? Shit in – Shit out!

Jeg gjør sjeldent noe halveis, så eksperimentet startet med at jeg kastet ut TV´n, jeg hadde et år uten sensasjonsnyheter på radio og jobbet mentalt med å ikke kaste blikket mitt på noen avisstativer. I et helt år. Høres jeg gal ut? Vel, jeg vil mer kalle det en hobby! Og det har betalt seg.

Droppet jeg helt ut? Isolerte jeg meg? Sluttet jeg å bry meg? Nei, nei. Løsningen på mental styrke og gode hverdagsvaner finnes sjeldent i ekstreme tiltak, selv om det å kaste ut tv´n for mange høres ekstremt ut.

Min løsning på akkurat det problemet ble å abonnere på flere internasjonale slow-news ukesmagasiner og jeg visste mer om Afghanistan, Libya, finanskrisen, presidentvalg og kupp enn de fleste. Poenget er at jeg tok kontroll over en type ”stimulus” jeg ikke så som hensiktsmessig. Stimulus som i dette tilfellet var sensasjonspreget og ikke særlig nyttig. Og det er få ting som forminsker avstanden mellom stimulus og respons som overskriften du ser under:

Du trenger ikke å kaste ut TV´n, og hva slags stimulus som tjener deg, og ikke, vet bare du. For noen er det å trene på antall sekunder det går fra mobilen piper til «man er nødt til å sjekke».

Mulighetene for trening er mange, og gevinstpotensialet er enormt.

Det garanterer jeg deg.

 

Make it happen! 
Hilsen Anders

Jeg skal selvsagt ikke politianmelde karen, snarere tvert i mot.

Tirsdag 8. april deltok jeg på Bertrands foredrag i Folketeatret. Og hvis ikke du ikke hadde sjansen til å delta, her får du en stemningsrapport, noen tips fra Bertrand selv, samt noen refleksjoner fra en kar som har utøvd de fleste triksene i boka over flere år.

Så, ikke anmelde, men jeg har tenkt å hylle Bertrand. Hylle ham for å sette selvfølgeligheter på agendaen til folk flest.

Mental trening og personlig selvutvikling er jo ikke annet enn en serie selvfølgeligheter satt i system. Det sier Bertrand selv fra scenen. Utfordringen folk flest imidlertid har er at det er forbaska vanskelig å få det til i praksis. Nye vaner må bygges, selvevaluering må til, suksessen hviler på aktiviteter som ikke lenger faller naturlig for folk flest, i et land og med en økonomi som ikke krever mye egenutvikling for å lykkes.

Salen var stapp full, salen var stappfull av forventning.

Bertrand er en showmann!

Han er en del krigshelt, en del mobbeoffer, en del professor og en del businessmann. Han forteller drivende om sine krigsopplevelser, om det å bli dynket i snøen og sparket i magen, om det å bestemme seg. Bestemme seg for å bli det tøffeste han visste.

Fra å ha vanskeligheter med å leve, å være i en depresjon, til å vurdere å begå selvmord, til å sette pris på spennvidden som finnes mellom høydepunkter og lavmål; for hva er vel livet annet enn både oppturer og nedturer. Og hva hadde oppturene vært uten nedturene? Ikke-eksisterende.

Ute etter tips, perspektiver og mental trening? – klikk her

Det beste, og mest treffende, og ofte det mest misforståtte, fra foredraget hans denne tirsdagen var hans definisjon av suksess. Bertrand har satt seg et mål, og vil suksess defineres av om han når målet eller ikke? Nei, sier Bertrand. Og jeg tror han. Fordi, som det står på de kinesiske lykkekakene; veien er målet. Suksess, eller det å leve som de beste, handler ikke om biler og penger, det handler om å leve MYE! Og her har Bertrand et kanonpoeng. Og i tillegg til å leve MYE, vil jeg legge til en ting, og dette har du hørt før, det handler om å  leve i tråd med hvem man er, sine verdier (les mer), sine grunnleggende behov og ikke minst, å leve ut sine særegne styrker. Slik, og bare slik kan den enkelte levere et unikt bidrag.

Om det å leve mye

Mine erfaringer med å leve mye er både fysisk og mentalt erfart. Fysisk i form av å se verdens kroker og avkroker, mentalt i form av å bedrive det jeg kaller Personlig Innovasjon (les mer), nemlig å avdekke og kombinere nye og gamle tanker, holdninger og vaner til en spennende og ny versjon av seg selv. De fysiske reisene handler veldig ofte om perspektiver, opplevelser og om å forstå verden, og de tok meg via togskinnene i Russland gjennom Sibir og Mongolia til slummen og jungelen i Latin Amerika. Selv om jeg aldri ville vært disse erfaringene foruten, handler reisen Bertrand refererer til nesten utelukkende om den indre reisen, den personlige utviklingen om du vil. Og etter mange hundre tusen kilometer på reise, kan jeg si en ting, den indre reisen, den reisen som ikke måles i kilometer, er med mange mils margin, den mest spennende og givende!

I blogger som denne vil du alltid få høre om viktigheten av å kartlegger verdier, å kjenne seg selv osv osv, og det er viktig, men den virkelige reisen starter med å si ja til å ta reisen. Det starter med å si ja til å forlate den som regel trygge havnen og deler av det vante og kjære. Til å oppdage nye deler ved seg selv. Å si ja til å risikere, å tørre å ta sjansen (les mer). Og i det største perspektiv, er det dette Bertrand egentlig maner til når han snakker om at bevisste valg er nøkkelen til suksess.

Her er 4 refleksjoner som har fungert for meg, kanskje de kan fungere for deg?

Hva vil det si for meg, det å leve mye?

Hvor lever jeg i dag MYE?

På hvilke områder i livet kunne jeg tenke meg å leve enda mer?

Hva kan være mitt neste steg mot det å leve mer?

Flere refleksjoner og tips følger i ukene som kommer..

Make it happen!
Anders H.

 

Jeg hadde nylig en gruppe unge ledere samlet til dialog om fremtidens lederskap og hvilke utfordringer som fremtidens leder må være klar over for å lykkes med å skape sterke resultater.

Som ung leder sammenlikner du deg, bevisst og ubevisst, med dine eldre ledere.

Ved å gjøre dette løper du rett og slett en potensielt fatal risiko. Ved å sammenlikne deg med dine eldre ledere risikerer du å gå på veggen. For godt nok vil aldri være godt nok når du sammenlikner deg med dine eldre ledere.

Siden det å sammenlikne seg med andre (dessverre, i noen tilfeller) er et menneskelig trekk, så er det uunngåelig at du på et tidspunkt, eller ved flere anledninger, går i denne fellen. Det danner seg vaner. Tankevaner.

Fellen er å tenke at du og dine eldre ledere har de samme forutsetningene for å lykkes. At du og dine eldre ledere har vokst opp med de samme rammebetingelsene. At du og dine eldre ledere har hatt de samme mulighetene. Dette er en stor tankefelle.

Går du i den?

La oss se på statistikken. De fleste norske toppledere er menn. <Statistikk slutt>. Enkelt og greit.

Enten du er jente eller gutt, kvinne eller mann, jeg ber deg om ikke å glemme at majoriteten av de som har bygget landet vårt og bygget våre solide selskaper, enten de var politikere eller forretningsmenn, hadde en stor fordel. De hentet ikke i barnehagen. De laget ikke middag. De vasket ikke hus. De slapp rett og slett unna vår tids tidstyver.

Husk på dette når du neste gang sammenlikner deg med dine eldre ledere – og vær modig nok til å utfordre dem på nettopp dette enkle, men ikke ubetydelige faktum.

Dette er vel og bra – så hvordan ta dette fra en god refleksjon til en rå refleksjon? Jo – vend speilet mot deg selv og se nærmere på hvilke rammebetingelser er det du har, som ikke dine eldre ledere har – og spør deg selv – gjør jeg nok ut av det?

 

AndersHov

Velkommen til VM i båssetting.

Dog ikke den type båssetting som setter folk i bås. Bare den type som tjener som et eksempel.

Så sett på deg den analytiske hatten din, hold tunga rett i munnen og bli med!

Det finnes to typer mennesker (ledere er også mennesker! Ikke glem det).

A, de menneskene som tenker at livet kan forståes, og B, de menneskene som finner livet for stort til å forståes. Jeg befinner meg ofte i kategori A, både på grunn av naivitet (herlig naivitet som sådan, er jeg blitt fortalt), og fordi yrket og personligheten min daglig leder meg dit, min indre motivasjon hviler i det å forstå hvorfor mennesker gjør som de gjør og er som de er.

Så jeg har altså tenkt litt på dette.

Å operere (les: lede/leve) ut i fra et A-perspektiv får av og til noen uheldige konsekvenser, delvis knyttet nettopp til denne naiviteten og troen på at ”jeg forstår det meste” eller «Ja, nå forstår jeg det garantert». Not.

Jeg snakker ikke nødvendigvis om den ”ovenpå fyren” eller det ”kvinnemennesket av en bedreviter”, eller han karen her..

Jeg snakker om, for det meste, ubevisste prosesser. Jeg snakker om vårt grunnleggende menneskelige behov for å ha kontroll. For å finne eller konstruere svar på de spørsmål vi til enhver tid har, enten de er om livet eller om vår rolle som leder. Ibsen sa det (høyst sannsynlig) en del bedre enn meg; ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme”.

Nåja.

Ser vi nærmere på gruppe B, har den kloke observatør allerede lagt merke til at disse menneskene igjen kan deles inn i to grupper.

Husk, B var de menneskene som tenker at livet er for stort til å forståes.

Gruppe 1 (eller B1 om det funker bedre for deg) er de som gjør veldig lite (om noe?) med sin erkjennelse. De erkjenner at livet er for stort, og fortsetter på mer eller mindre autopilot. Det mangler som oftest ikke på vidløftige visjoner og rødvinstaler, men det skjer liksom ikke noe. Noen av dem lærer sjeldent av sine feil, andre henter sjeldent ut sitt potensial og som oftest legger hele gjengen fokus for bredt.

Gruppe 2 (B2) derimot, de gjør noe med det.

De gjør noe helt spesielt med det.

De forstår at det simpelthen ikke er mulig å ha to streker under lederskap, eller livet, for den saks skyld.

De har fått med seg at 2015 egentlig er 2016 og at markedet beveger seg i en fart bortenfor vår fatteevne, og at unødig planlegging, vurderinger og 90-tallets logiske rasjonalitet medfører et alt for stort, og kostbart, effektivitetstap.

Du har kanskje lest boken ”Tenke fort og langsomt” av Daniel Kahnemann, eller ”The inner game of tennis” av Timothy Gallwey? Begge fremholder nettopp dette, at den «rasjonelt beregnende» delen av oss kontinuerlig blokkerer for den intuitive kunnskapen akkumulert gjennom et helt liv av lede og lære.

Det menneskene i gruppe B2 vet er at veien til neste nivå ikke ligger i den sakte og veloverveide verden, verken når det gjelder lederstil, veivalg eller gjennomslag.

Svarene ligger i å kunne ha tilgang til den intuitive kunnskapen raskere enn nestemann, eller konkurrenten.

Det er dette som skaper ledere, eller vinnere, for den saks skyld.

B2-menneskene søker aktivt den intuitive kunnskapen, det som ligger latent i oss, men som sjeldent kan anvendes uten trening og fokus. Gruppe B2 investerer tid og ressurser i langsomme rom for refleksjon og kompetanseheving integrert i arbeidshverdagen.

Gjør du?

Gjør jeg?

Ikke akkurat nå, fordi nå tror jeg at jeg har funnet svaret!!

(B*1)+(B*2^5)+(en dæsj A*0,10) = Oyeah!

Nops.

Jeg får si som min mentor Anne alltid sagt til meg; Ofte er sakte fortere enn fort.

 

Mvh Anders

Er du som meg så lager du kanskje en og annen gjøreliste for å holde deg selv i mest mulig effektiv flyt? Og er du ikke som meg, kanskje du allikevel lager gjørelister? Og er du enda mer som meg så liker du å streke ut tingene på gjørelisten din? Og du er troligens ikke som meg, som etter å ha gjort en ting, skriver den opp på listen bare for å stryke den ut! Hmmm..

Uansett, tilbake til saken, faktum er at rundt halvparten av det vi gjør gjennom en uke ikke er viktig. Du kjenner kanskje rammeverket «Haster/Haster ikke/Viktig/Ikke viktig», og her ligger muligheten for å finne mange tidstyver. Bruk et enkelt rammeverk som den du ser under for å restarte mandagen og gjørelisten:

Ser du det overnevnte praktiske rammeverket i lys av den gylne regelen for å gjøre mindre og oppnå mer er du godt på vei; og den gylne regelen lyder som følger:

Før du legger til, ta vekk.

Eller som de sier så fint på engelsk, before you add, substract.

Og her ligger virkelig utfordringen for de fleste av oss. Hvertfall for meg. Og kanskje er du som meg. Du vil mye. Ønsker å rekke over en hel del. Ønsker å lykkes? Utfordringen blir da slettes ikke å unnagjøre en drøss med oppgaver, men å ha styrken til å ta vekk. Å sette ned tempo. Vurdere hva som egentlig er viktig å få unnagjort denne uken. Og en lørdag er jo et flott utgangspunkt for en slik refleksjon.

Enda råere refleksjon?

Joda, flotte rammeverk fra dyktige time-managers er vel og bra det. Steven Covey, som har frontet kvadranten du ser over, har mye godt å bidra med. Har du derimot en superlørdag kan du gjøre refleksjonen enda råere, og dra den over i en type effektivitet som får virkelige konsekvenser og som virkelig gir impact; jeg kom over følgende inskripsjon på en vegg i Larvik sist helg;

Så en rå refleksjon er å stille seg undrende til kjernen i Piet Heins flotte betraktning; hvor mye litt av ingenting (eller ikke viktig) har jeg i livet mitt? Eller hvordan kan sakte være fortere enn fort, som min gode venn Anne ofte spør meg. For der ligger kjernen av bærekraftig vekst, i øyeblikket mellom hva som blir kastet mot oss og hvordan vi velger å respondere, eller i refleksjonsrommet mellom hvem vi har blitt og hvem vi ønsker å bli.

For egen del ønsker jeg å være mest mulig effektiv, men på den bærekraftige og langsiktige måten.

Make it happen! 
Hilsen Anders

 

 

Ekstroverte ledere er en barriere for trivsel og produktivitet! Det var overskriften som møtte meg i HR Norges artikkel. Dette fanget raskt interessen min siden jeg til daglig jobber med både ledere og preferansekartlegging.

Ingressen fortsetter; ledere svikter på ledelse av de mellom 30 og 50 prosent av arbeidstakerne som er introverte. De kaller de introverte den største minoriteten i samfunnet

Grønn strek er ekstroverte medarbeidere og sort strek er introverte. Tallene gjelder kun Norge.

Jeg var nylig på et spennende foredrag med Johan Kaggestad, hvor han spurte oss i forsamlingen om vi var enige i hans definisjon av mobbing, som i kjernen er det og ikke bli sett. Og dersom European Employee Index har noe for seg, vil det si at du som ekstrovert leder i ytterste konsekvens er en mobber, uten å vite det?

Eller tenker du akkurat nå at de introverte er en gjeng med sutrekopper?

Uansett hva du tenker, vi blir i hvert fall stående med et ganske avgjørende spørsmål, hvem har da ansvaret for at denne ulikheten utjevnes? At den burde utjevnes burde være hevet over en hver (økonomisk) tvil, og løsningen er neppe å bare ansette ekstroverte. Men løsningen ligger heller ikke i å tenke; «det er vel bare for de introverte å prate litt mer, bidra litt, lene seg inn?» For det handler ikke om lysten, det handler om iboende psykologiske og naturlige preferanser, som hvis forsøkt endret eller undertrykkes, kan få langt verre konsekvenser. Kort sagt, alle andre kan ikke oppføre seg som oss selv, uansett hvor forlokkende tanken er.

Å tenke at dette utelukkende er bedriftens og lederens ansvar blir for meg litt for marxistisk. Slik jeg ser det har den enkelte helt klart et overordnet ansvar for sin egen tilværelse. Samtidig er det tilsynelatende store effektivitetsgevinster for bedrifter ved å legge rette for personlig utvikling og mer spesifikk ledertrening som i større grad ivaretar både den ekstrovertes og den introvertes «verdensinnstilling».

Ledertreningen har huller

De fleste ledere er ekstroverte, og deres ledertrening tar utgangspunkt i at de som skal ledes av dem også er ekstroverte, kommenterer Bolstad. – Det medfører at store deler av arbeidsstyrken vår opplever at de ledes av mennesker som ikke ser dem på arbeidsplasser som ikke er tilrettelagt for deres behov. Dersom det medfører at de går på 80 prosent av sin kapasitet, betyr det et enormt effektiviseringspotensial dersom vi på en bedre måte makter å ta høyde for at mennesker er ulike også hva gjelder personlighetstype. Daglig leder Even Bolstad i HR Norge

Så hva kan du som leder gjøre, enten du er ekstrovert eller introvert, for å hente ut enda mer engasjement og produktivitetsgevinster i din bedrift eller ditt team? Vel, en hel del faktisk, men det starter troligens med å erkjenne at det er et potensial, og du kan lese mer her om hvordan noen får fiolette ører i jobbmøtet eller mer om hva det vil si å være introvert eller du kan ta direkte grep for å utvikle en mer coachende lederstil.

En enkel avsjekk

Denne uken utfordrer jeg deg til å legge merke til en ting; når du snakker med dine medarbeidere, snakker du mer eller mindre enn 50% av tiden? For dersom du snakker mer, er du ikke nødvendigvis en skravlebøtte, men du er nok sikkert en svært støttende (eller styrende) leder. Da skal du også være oppmerksom på følgende, en høy grad av støttende (eller styrende) ledelse fordrer at dine ansatte enten har noe lavere motivasjon eller kompetanse, noe som i flere og flere bedrifter på langt nær stemmer.

Så, å bli sett og snakket til for mye kan paradoksalt nok føre til at din medarbeider ikke føler seg sett. Er det noen som sa at ledelse var lett?

Dagens kjappe refleksjon:

Hvordan kan jeg som leder hente ut større gevinster og sørge for et bedre arbeidsmiljø gjennom å øke min kompetanse om aktiv lytting og introverte preferanser?

For å sitere Johan Kaggestad; en leder som ikke skjønner at den har ansvar for det fysiske, psykiske og sosiale arbeidsmiljøet hører ikke hjemme som leder.

Tar du utfordringen?

Make it happen! 
Hilsen Anders

1.januar, den første dagen i det nye året startet aldeles rolig for min del.

De siste kaffekornene fra Kaffebrenneriets julekaffe hadde surklet seg gjennom Moccamasteren og funnet veien til min favorittkaffekopp (Jepp, jeg har en favorittkaffekopp, opptil flere faktisk). Jeg ryddet nyttårsaftens glass av kjøkkenbenken og puslet litt på kjøkkenet, og hadde nettopp satt på reprisen av Kongens nyttårstale på nrk.no.

Jeg må innrømme at jeg ikke benker ned foran tv´n når Kongen taler på nyttårsaften, men jeg pleier å få med meg hva den gamle kongen har å si, dagen derpå vel og merke. I år handlet talen hans om mye flott, som vanlig, men det som fanget oppmerksomheten min var det han sa om den gode samtalen, og hvordan den gode samtalen er viktigere i dag (les. 2015) enn den noen sinne har vært. Kongens ord om den gode samtalen skulle vise seg å følge meg i ubevisstheten resten av årets første dag.

La meg spole 12 timer frem.

Klokken er 23.15 og jeg har nettopp avsluttet Tom Kristensens siste bok, Dødspakten, en bok om den Norske ISAF-styrken i Afghanistan, krigsherrer og storpolitikk, og ikke minst om drapet på den unge Afghanske jenta, Darja.

Boken satte en del ting i perspektiv for min del, blant annet fikk boken meg til å stille meg følgende spørsmål: hvor mye er et menneskeliv egentlig verdt? Jeg vil tro at både du og jeg er skjønt enige om at det ikke kan settes en pris på et menneskeliv, og at dersom vi måtte, så ville det i så fall være en uendelig høy verdi. Det har kanskje blitt en klisjé dette menneskets verdi, så vi tenker ikke så mye over det i hverdagen, men har du noen gang prøvd å tenke grundig over det, og faktisk sette en uendelig høy verdi på et annet menneske?

Da jeg legger boken på fanget slår det meg, i andre enden av sofaen sitter det en person som har en uendelig høy verdi. Det var akkurat som tiden gikk litt saktere da jeg ble bevisst dette. Det var akkurat som jeg plutselig ble klar over at jeg var skikkelig privilegert der jeg satt. I samme sofa som en person med en uendelig høy verdi.

Da jeg så på henne fra dette perspektivet så bare datt spørsmålet ut av meg: hva er viktig for deg i det nye året? Vi hadde snakkert litt om nyttårsforsetter og slike ting, men denne gangen kom spørsmålet mitt fra en helt annen plass i meg.

Jeg har altså en person med en uendelig stor verdi foran meg, og det å lytte aktivt til hva som virkelig er viktig for henne ble enklere enn noen sinne, takket være refleksjonen om et menneskes verdi, og selvsagt, assosiasjonene til gamlekongens refleksjoner om den gode samtalen.

Så takk Konge, takk Kristensen og takk Kone. Dere gjorde at den første dagen i det nye året ble avsluttet med en veldig nyttig refleksjon. Og da sover Anders godt.

Så neste gang du ønsker eller trenger å lytte aktivt, sett en pris på hodet til den du skal snakke med og se hva som skjer.

Bare ikke sett det på tilbud.

Det er ikke nyttårssalg på den gode samtalen.

Den blir bare mer og mer verdt.

Mvh Anders

Jeg har fått verdens beste julekalender av en av mine beste venner. Det er en post-it kalender med 3 – 5 minutters utfordringer og refleksjoner. Spør du meg, er ingenting er bedre enn å starte dagen med bevissthet og avslått autopilot.

Og dagens luke, den fjerde i rekken, kom med det betimelige spørsmålet: hva vil det si å ta ansvar for eget liv?

Kanskje ikke en helt hvermansen kalendergave, men å reflektere over et slikt spørsmål er faktisk en gave, og en mulighet til å foreta en aldri så liten kursjustering nå som desember fyker fremover med stormskritt.

Jeg har en ganske sentral filosofi om livet, og det er det at livet ikke bør behandles som et eneste langt liv, eller år for den saks skyld, men heller dag for dag, i og med at et liv stort sett bare består av dager, og det er lettere å forandre en dag enn et liv. Dagens kalenderspørsmål fikk i hvertfall meg til å tenke i disse banene, og nå som jeg har slått av autopiloten, tenkte jeg, så har jeg plutselig fått et valg. Om hvordan behandle dagen i dag.

Så hva konkluderte jeg med? Det var at jeg selv har ansvaret for hvordan dagen min blir. At jeg skal behandle dagen i dag som dens lykke var en frivillig greie, en mulighet som jeg kan forsyne meg fritt av. At hver handling jeg foretar meg egentlig er et resultat av friheten vi har her i gamlelandet og at jeg i det store og hele ikke blir tvunget til å gjøre noe som helst. For å si det enkelt, jeg skal ikke klage (hverken høylytt eller inni meg) over treningsøkta eller og måtte gå på jobb i dag.

Frihet er egentlig en ganske enorm gave når jeg tenker meg om.

Ho ho ho

Mvh

Anders

 

Jeg har brukt helgen på å reflektere rått, og jeg har sett litt bakover på mine forskjellige lederjobber og lederutfordringer opp igjennom det siste tiåret. Og her er en refleksjon som jeg finner ganske så utfordrende å ta innover meg, men som er kanskje er en av de nyttigste jeg har tatt i denne helgen?

Hva om det meste som ikke fungerer i organisasjonen helt eller delvis skyldes meg, hvem jeg er og hva jeg gjør?

Bortsett fra ytterst sjeldne (og tragikomiske tilfeller), så er selvsagt ikke en person ansvarlig for alt galt.

Og det er en utenkelig tanke for de fleste.

Derfor er det et kraftig perspektiv å innta for en stakket stund.

For hva blir mulig når vi stiller oss i et slikt perspektiv? Kraftfulle saker, det kan jeg nesten garantere deg. Selv den minste endringen du velger å gjøre kan vise seg å være avgjørende for både egen og organisasjonens fremgang.

Hvorfor, tenker du kanskje? Fordi du, helt naturlig, vil velge å se for deg scenarier som ikke er de aller verste, men du vil nok erkjenne noe av det som faktisk er sannsynlig, og veien fra noe som er sannsynlig til endring er svært kort…

Det bare krever litt baller. For det gjør litt vondt.

Personlig effektivitet og suksess handler ikke om time management, det handler om rå refleksion!

Make it happen! 
Hilsen Anders

Av og til handler suksess eller en bra dag rett og slett om å stille seg det rette spørsmålet:

Hvis du skulle stille deg selv ett – 1 – spørsmål akkurat nå, et spørsmål du virkelig hadde hatt godt av å stille deg i dag, hvilket ville det være?

 

La oss si, rent hypotetisk, at spørsmålet ditt ikke skal handle om gjørelista di i dag, hvilket spørsmål blir da det nyttigste å stille deg?

 

Make it happen! 
Hilsen Anders