Forfatter: Anders Hov

Om du tror du er utsatt for maktbruk, er du sannsynligvis det,
og sannsynligvis er det ti ganger verre enn du tror.
Bare husk at det ikke er deg det er noe galt med.

Tom Nysted, Konserndirektør i Agder Energi

Denne observasjonen pryder forsiden på årets kanskje viktigste bok, Endre Sjøvolds bok om Makt og maktbruk i arbeidslivet. Og selv om Tom i sitt foredrag på et humoristisk vis forteller oss at noen ganger kan det faktisk være deg det er noe galt med, så er det ofte ikke det.

Tom Nysted forteller videre hvordan Endres bok nå er pensum i ledertreningen i Agder Energi, fordi å ha en sterk bevissthet rundt dette temaet er alfa omega når du leder andre mennesker – enten du er mellomleder eller toppleder.

Makt og makrbruk i arbeidslivet var temaet da Endre Sjøvold lanserte sin nye bok i Universitetsforlagets lokaler denne uken. Med seg i foredragsteamet hadde han Tom Nysted og Tor Dølvik, spesialrådgiver i Transparency International. Det skulle vise seg å bli en spennende boklansering proppfull av gode poenger og tankeføde.

Er du bevisst din makt?

Tom fortsetter sitt innlegg med å spørre oss hva man egentlig vet om sin makbruk?

Spør du undertegnede så er dette million-spørsmålet enhver leder som mener alvor på egne og selskapets vegne trenger å stille seg selv oftere. Så hvorfor stiller ikke du og jeg oss ikke disse spørsmålene oftere? Eller i det minste en gang i blant? Jo, dette er det to gode årsaker til:

a) Som Endre Sjøvold legger vekt på i sitt foredrag. Det tar ikke lange tiden før vi starter opp i en organisasjon eller trer inn i en ny rolle før vi sosialiseres inn i en kultur hvor «sånn er det bare her».

b) Det andre poenget er at vi ikke er klar over vår egen tenkning, våre mentale briller som vi ser verden gjennom. Se på pennen som ligger ved siden av deg, eller en annen ting du har foran deg. Tror du virkelig at den har den fargen du tror den har? Nei, den har ikke det. Fordi fargen dannes i ditt hode, i den intrikate veien mellom synsnerven og den visuelle hjernelappen. (Heldigvis er vi alle skjønt enige om at en rød penn er en rød penn, ellers hadde det blitt slitsomt her). Kjernen er, virkelighet er oppfatning, så kombinert med høyt tempo gjennom dagen, ukene og månedene, hva skapes? Jo, en effektivitet og oppnåelser milevis unna sitt potensial.

En populær mann på dagens
lansering hos Universitetsforlaget

En viktig nøkkel

I følge Endre Sjøvold så er nøkkelen til suksessfulle endringsprosesser forståelsen i organisasjonen for toppledelsens valg av retning og strategi for å komme dit. Dette er en av de nøklene som alle ser ut til å være klar over, men som gang på gang – i 8 av 10 tilfeller faktisk – mislykkes. Kanskje er ikke dette så rart når du hører om tilfeller som dette:

Sitat finansdirektør i markedsleder Norden: Det jeg i grunnen er mest fornøyd med med hele strategiprosessen er at jeg på tredje forsøk faktisk klarte å tegne den opp. Sitat slutt.

Er organisasjonsdialog den nye lederutviklingen?

Et rungende ja spør du meg.

Legger du merke til hvordan ordet organisasjonsdialog mangler ordet «leder» foran seg? Apropos våre mentale modeller. Hvorfor er det lederne som fortsatt utvikles? Hvorfor er det ikke organisasjonsdialogen – som er kanskje det fremste verktøyet for transformativ forståelse og eierskap?

Jeg er av den oppfatning av at en for stor andel av selskapers HR- og utviklingsbudsjett går på å trene ledere og en for stor del av selskapets midler kanaliseres til interne kommunikasjonsstratgier som ikke er effektive nok. 

Er dette å banne i kirken når jeg selv er konsulent? Ja det kan være, men slik jeg opplever det er den store elefanten i rommet det  at vår gamle mentale modell sier at vi må utvikle våre ledere gjennom konvensjonell ledertrening.

Slik vi alltid har gjort det. Slik vi gjør det her hos oss. Fordi årsrapportmalen alltid har et kapittel om «vår ledertrening» eller organisasjonsutvikling. Skaper vi en lite hensiktsmessig «middelklasse» i organisasjonen?

Kollektiv avmakt er en begrensende følelse.

Tor Dølvik, Spesialrådgiver i Transparency International

Jeg vil gjerne peke deg mot min oppfatning av fremtiden, og det er organisasjonsutvikling gjennom dialogmetodikk og som med fordel kan inkludere flere nivåer av organisasjonen. Dette er en metode som legger til rette for innovasjon og nytenkning, en hensiktsmessig justering av gruppens mentale modeller, og ikke minst, et trygt rom som gjør det mulig for deltagerne å ta hull på de rosa elefatene i rommet. Gjennom målrettet og effektiv dialog jevner vi ut utilsiktet maktbruk og utløser en kultur av kontinuerlig forbedring og optimalisering.

Så når du nå vet at maktmisbruk også kan skje utilsiktet, i hvilken grad er du klar over ditt eget maktmisbruk?

Mvh Anders
Dialogfasilitator//AndersHov.no
Utviklingsleder i Skovheim Consulting.
Jeg utfordrer dine mentale modeller – ønsker du å utfordre mine?
+47 48 23 13 31

Relatert: Er du en mobbende, ekstrovert leder uten å vite det?

Du fikk den kanskje med deg – den rå refleksjonen – i Aftenposten? En mann i femtiårene deler sine erfaringer og stiller spørsmålet «Status og prestisje – eller et godt liv?.

Selv om tittelen på artikkelen ikke nødvendigvis er et paradoks for alle – det er fint mulig å ha både prestisje og et godt liv – så er det definitivt et kontrastfylt spørsmål med muligheter for mang en nyttig refleksjon:

Her er et kort utdrag fra artikkelen;

Jeg er en mann i femtiårene som er utdannet siviløkonom og har jobbet innen finans i hele mitt voksne liv. Der trivdes jeg godt i begynnelsen, men følte etter hvert at miljøet ikke var forenelig med mine verdier. For et par års tid siden mistet jeg jobben, men jeg følte det nesten som en lettelse. Jeg var så lei og tenkte at nå byr deg seg en ny mulighet. Men praktisk sett var det vanskelig fordi jeg var vant til å ha en høy lønn.

Tidligere slepte jeg meg hjem fra jobben sent på kvelden og sov dårlig på grunn av stress. Nå (les: i jobb som barnehageassistent) er jeg sliten etter all aktiviteten, men på en helt annen måte. Jeg føler meg glad, aktiv og har fått et meningsfylt liv hvor jeg betyr noe for andre. Og fra at venner har stilt seg undrende til mitt valg, merker jeg nå at flere misunner meg, selv om økonomien tilsier at vi nå har færre dyre statussymboler og mindre ekstravagante ferier.

Jeg kan bare begynne å se for meg de rå refleksjonene denne mannen må ha hatt, sammen med kone og med seg selv, før han tok en såpass rå beslutning.

Skal alle bli barnehagetanter? Er det det som er poenget mitt?

Nix. Relax. Ingen skal fortelle deg hva du skal bli.

Jeg inviterer deg imidlertid med på en rå refleksjon;

Det er en kjensgjerning at vi som mennesker danner oss vaner, både sunne vaner og kontraproduktive vaner. Og etter at jeg mottok denne beskjeden  fra en bekjent over dammen, så er jeg alltid på nøye utkikk etter viktige lærdommer og erfaringer fra andre mennesker:  «It took me 48 years to realize that I was just wandering aimelessly in life despite the fact that on the outside my life seemed to be very successful according to society’s standard..»

Se for deg en seilbåt som legger ut fra en havn i sørvest-England, de setter kursen mot Cuba, men på seilbåtens navigasjonsutstyr plotter de inn 1 grad feil. Hvor havner de tror du? Sannsynligvis i Argentina eller på New Foundland. Poenget mitt er hvor undervurdert det er å lytte til og reflektere over andres erfaringer, enten via abstrakte tanker, ideer og visjoner eller konkrete tips og røde flagg som disse to: «jeg trivdes godt i begynnelsen» og «følte etterhvert at miljøet ikke var forenelig med mine verdier«.

Og som min venn over dammen skrev; så gikk det plutselig 47 år.

Jeg tar med meg tre ting fra artikkelen i Aftenposten; det første er en skikkelig god nyhet for alle oss som elsker å leve fullt ut, nemlig at det aldri er for sent å gjøre kurskorrigeringer. 

Det andre jeg tar med meg er hvor uhyre kritisk rå refleksjoner er for livskvalitet (les: mengde kvalitet i hver dag, uke, måned og år som går) og hvor stor gevinsten kan være ved å kontinuerlig justere kursen ift. et slags indre kompass, for å bruke en maritim referanse.

Det tredje jeg tar med meg er at essensen i læringen minner meg veldig om diktet til Robert Frost – og de gamle diktergutta er det alltid smart å lytte til.

Make it happen! 
Hilsen Anders

Ta en tur opp i helikopteret!

Hvis du skulle bruke 1 ord for å beskrive livet ditt akkurat nå?

Hvilket ord ville det være?

Hva synes du om det? Er det i tråd med hvem du vil være? Og hva som trengs?

AndersHov>

Bertrand startet sitt foredrag i Folketeatret på en teatralsk måte.

Da vi i publikum trodde han skulle begynne å prate, tok han et dypt pust.

Da vi for andre gang trodde han skulle begynne foredraget tok han to korte pust. Han viste oss mental trening i praksis. Han viste oss hvordan pusten er et av de mest sentrale virkemidlene som finnes, og hvordan det er ikke bare folk i kjortel og fjær i håret som kontakter pusten for å få kontroll.

Da han endelig kom i gang tok han oss med på en spennende reise til et krigsherjet land hvor han og to erfarne britiske soldater var under skyts fra fienden. Bertrand fikk nærmest panikk da kulene begynte å hagle og han dunket som besatt den andre soldaten i ryggen, som smilende snudde seg mot Bertrand og sa:

”Relax Erik, do you want a cup of tea?

For de fleste mennesker, inkludert Bertrand i den situasjonen, faller det ikke akkurat naturlig å være under beskytning og samtidig kose seg med en kopp te. Personlig hadde jeg pissa på meg for lenge siden!

Men nok om det; tilbake til den mentale biten, eller rettere sagt til den mentale styrken de to britiske spesialstyrkene utviste. I lederlitteraturen og psykologien er denne mentale styrken kjent som reaksjonsavstanden mellom ”stimulus” og ”respons”.

Mellom stimulus og respons er det et rom.
I det rommet ligger friheten til å velge
– Viktor Frankl

Og det er nettopp det foredraget til Bertrand i stor grad handler om; bevissthet, og friheten til å bruke bevisstheten som verktøy for å velge. Noen mennesker har stor avstand mellom stimulus og respons, altså stor frihet til å velge hvordan de vil reagere på en sak. Andre har svært kort. Det går også an å kalle det en ”kort lunte”.

Min personlige erfaring med stimulus og respons er at avstanden, tiden jeg tar meg til å gi meg selv friheten til å velge, er trenbar og relativ enkel å utvikle. Men det må innsats til.

For min del handlet denne treningen om en rekke eksperimenter, gjennomført spesielt i 2011 og 2012. Et av dem var å sile ut en del av inputen jeg fikk fra omverdenen, og skape såkalt ”sakte input” i stedet for, og spesielt når det kom til måten jeg tok inn nyhetsbildet på. Jeg tenkte for meg selv. Hvor er nyhetsverdien for meg i alle øksedrapene i Trondheim eller massakren i Idaho? Det er jo ikke akkurat som jeg trenger enda mer bekreftelse på at vi lever i en høyst varierende og noen ganger sprø verden.

Du har vel hørt om SISO-prinsippet? Shit in – Shit out!

Jeg gjør sjeldent noe halveis, så eksperimentet startet med at jeg kastet ut TV´n, jeg hadde et år uten sensasjonsnyheter på radio og jobbet mentalt med å ikke kaste blikket mitt på noen avisstativer. I et helt år. Høres jeg gal ut? Vel, jeg vil mer kalle det en hobby! Og det har betalt seg.

Droppet jeg helt ut? Isolerte jeg meg? Sluttet jeg å bry meg? Nei, nei. Løsningen på mental styrke og gode hverdagsvaner finnes sjeldent i ekstreme tiltak, selv om det å kaste ut tv´n for mange høres ekstremt ut.

Min løsning på akkurat det problemet ble å abonnere på flere internasjonale slow-news ukesmagasiner og jeg visste mer om Afghanistan, Libya, finanskrisen, presidentvalg og kupp enn de fleste. Poenget er at jeg tok kontroll over en type ”stimulus” jeg ikke så som hensiktsmessig. Stimulus som i dette tilfellet var sensasjonspreget og ikke særlig nyttig. Og det er få ting som forminsker avstanden mellom stimulus og respons som overskriften du ser under:

Du trenger ikke å kaste ut TV´n, og hva slags stimulus som tjener deg, og ikke, vet bare du. For noen er det å trene på antall sekunder det går fra mobilen piper til «man er nødt til å sjekke».

Mulighetene for trening er mange, og gevinstpotensialet er enormt.

Det garanterer jeg deg.

Make it happen! 
Hilsen Anders

Jeg skal selvsagt ikke politianmelde karen, snarere tvert i mot.

Tirsdag 8. april deltok jeg på Bertrands foredrag i Folketeatret. Og hvis ikke du ikke hadde sjansen til å delta, her får du en stemningsrapport, noen tips fra Bertrand selv, samt noen refleksjoner fra en kar som har utøvd de fleste triksene i boka over flere år.

Så, ikke anmelde, men jeg har tenkt å hylle Bertrand. Hylle ham for å sette selvfølgeligheter på agendaen til folk flest.

Mental trening og personlig selvutvikling er jo ikke annet enn en serie selvfølgeligheter satt i system. Det sier Bertrand selv fra scenen. Utfordringen folk flest imidlertid har er at det er forbaska vanskelig å få det til i praksis. Nye vaner må bygges, selvevaluering må til, suksessen hviler på aktiviteter som ikke lenger faller naturlig for folk flest, i et land og med en økonomi som ikke krever mye egenutvikling for å lykkes.

Salen var stapp full, salen var stappfull av forventning.

Bertrand er en showmann!

Han er en del krigshelt, en del mobbeoffer, en del professor og en del businessmann. Han forteller drivende om sine krigsopplevelser, om det å bli dynket i snøen og sparket i magen, om det å bestemme seg. Bestemme seg for å bli det tøffeste han visste.

Fra å ha vanskeligheter med å leve, å være i en depresjon, til å vurdere å begå selvmord, til å sette pris på spennvidden som finnes mellom høydepunkter og lavmål; for hva er vel livet annet enn både oppturer og nedturer. Og hva hadde oppturene vært uten nedturene? Ikke-eksisterende.

Ute etter tips, perspektiver og mental trening? – klikk her

Det beste, og mest treffende, og ofte det mest misforståtte, fra foredraget hans denne tirsdagen var hans definisjon av suksess. Bertrand har satt seg et mål, og vil suksess defineres av om han når målet eller ikke? Nei, sier Bertrand. Og jeg tror han. Fordi, som det står på de kinesiske lykkekakene; veien er målet. Suksess, eller det å leve som de beste, handler ikke om biler og penger, det handler om å leve MYE! Og her har Bertrand et kanonpoeng. Og i tillegg til å leve MYE, vil jeg legge til en ting, og dette har du hørt før, det handler om å  leve i tråd med hvem man er, sine verdier (les mer), sine grunnleggende behov og ikke minst, å leve ut sine særegne styrker. Slik, og bare slik kan den enkelte levere et unikt bidrag.

Om det å leve mye

Mine erfaringer med å leve mye er både fysisk og mentalt erfart. Fysisk i form av å se verdens kroker og avkroker, mentalt i form av å bedrive det jeg kaller Personlig Innovasjon (les mer), nemlig å avdekke og kombinere nye og gamle tanker, holdninger og vaner til en spennende og ny versjon av seg selv. De fysiske reisene handler veldig ofte om perspektiver, opplevelser og om å forstå verden, og de tok meg via togskinnene i Russland gjennom Sibir og Mongolia til slummen og jungelen i Latin Amerika. Selv om jeg aldri ville vært disse erfaringene foruten, handler reisen Bertrand refererer til nesten utelukkende om den indre reisen, den personlige utviklingen om du vil. Og etter mange hundre tusen kilometer på reise, kan jeg si en ting, den indre reisen, den reisen som ikke måles i kilometer, er med mange mils margin, den mest spennende og givende!

I blogger som denne vil du alltid få høre om viktigheten av å kartlegger verdier, å kjenne seg selv osv osv, og det er viktig, men den virkelige reisen starter med å si ja til å ta reisen. Det starter med å si ja til å forlate den som regel trygge havnen og deler av det vante og kjære. Til å oppdage nye deler ved seg selv. Å si ja til å risikere, å tørre å ta sjansen (les mer). Og i det største perspektiv, er det dette Bertrand egentlig maner til når han snakker om at bevisste valg er nøkkelen til suksess.

Her er 4 refleksjoner som har fungert for meg, kanskje de kan fungere for deg?

Hva vil det si for meg, det å leve mye?

Hvor lever jeg i dag MYE?

På hvilke områder i livet kunne jeg tenke meg å leve enda mer?

Hva kan være mitt neste steg mot det å leve mer?

Flere refleksjoner og tips følger i ukene som kommer..

Make it happen!
Anders H.

Jeg hadde nylig en gruppe unge ledere samlet til dialog om fremtidens lederskap og hvilke utfordringer som fremtidens leder må være klar over for å lykkes med å skape sterke resultater.

Som ung leder sammenlikner du deg, bevisst og ubevisst, med dine eldre ledere.

Ved å gjøre dette løper du rett og slett en potensielt fatal risiko. Ved å sammenlikne deg med dine eldre ledere risikerer du å gå på veggen. For godt nok vil aldri være godt nok når du sammenlikner deg med dine eldre ledere.

Siden det å sammenlikne seg med andre (dessverre, i noen tilfeller) er et menneskelig trekk, så er det uunngåelig at du på et tidspunkt, eller ved flere anledninger, går i denne fellen. Det danner seg vaner. Tankevaner.

Fellen er å tenke at du og dine eldre ledere har de samme forutsetningene for å lykkes. At du og dine eldre ledere har vokst opp med de samme rammebetingelsene. At du og dine eldre ledere har hatt de samme mulighetene. Dette er en stor tankefelle.

Går du i den?

La oss se på statistikken. De fleste norske toppledere er menn. <Statistikk slutt>. Enkelt og greit.

Enten du er jente eller gutt, kvinne eller mann, jeg ber deg om ikke å glemme at majoriteten av de som har bygget landet vårt og bygget våre solide selskaper, enten de var politikere eller forretningsmenn, hadde en stor fordel. De hentet ikke i barnehagen. De laget ikke middag. De vasket ikke hus. De slapp rett og slett unna vår tids tidstyver.

Husk på dette når du neste gang sammenlikner deg med dine eldre ledere – og vær modig nok til å utfordre dem på nettopp dette enkle, men ikke ubetydelige faktum.

Dette er vel og bra – så hvordan ta dette fra en god refleksjon til en rå refleksjon? Jo – vend speilet mot deg selv og se nærmere på hvilke rammebetingelser er det du har, som ikke dine eldre ledere har – og spør deg selv – gjør jeg nok ut av det?

AndersHov