Anders Hov, Forfatter hos Lidenskap for relasjoner og selvledelse!

august 17, 2013

Refleksjoner om å være best..

Om du ikke kjenner meg, så kan jeg betrygge deg om at jeg ikke opprettet bloggen for å skryte av at jeg er best, eller skrive for mye om meg selv….Eller…vent litt…kanskje det var en god idé. Kanskje jeg skal følge i sporet til fotballfrue eller themondaygirl. Bare bilder av meg selv og sånn. «Se på mine lovehandles«. De har jo 60 000 besøkende om dagen, mine 200 blekner jo i forhold til det.. Jeg kunne skrevet om turen min gjennom Mongolia, macheten på flyet til LA eller månedene mine i den meksikanske jungelen? (zzzZZZzzzz). Back to the point…(Ps: det var deillig å skryte litt. Må innrømme det.) Å nei du. Refleksjon er veien til lykken spør du meg. Men du, seriøst, jeg skal komme meg til poenget….

Det har seg slik at coachen min stilte meg et knakende bra spørsmål her forleden dag. Et spørsmål som virkelig fikk meg til å reflektere.

Hvis du er på ditt beste, hva ville du gjort akkurat nå?

Jeg sto som vanlig overfor et spennede case i livet mitt, da coachen min, som jeg betaler gode penger for å være min profesjonelle sparringspartner, kom med en curveball av et spørsmål. Det er akkurat dette jeg elsker med coaching, helt rå spørsmål fra et helt friskt og nytt perspektiv. «Hvis du er på ditt beste, hva vil du gjort akkurat nå?».

Leggmerketilhvordanjegsømløstgår for det blogg-tekniske interaksjonstrikset og ikkelengerskriverommegselvsomfottballfruene. Jeg spiller ballen over til leseren. Tar du i mot?

Så, hvor ofte bruker du forskjellige perspektiver som teknikk når du står overfor et problem? Enten det er i jobb eller privat? Når alt ser mørkt ut. Eller når du kjenner at du bare finner 80%-løsningen? Går du virkelig for 80%-løsningen? Før du har kjørt noen runder med perspektiver? Går du virkelig for løsningen din, uansett hvilken, uten å evaluere den fra 0-100%? Da må jeg nesten spørre, vet sjefen din dette?

Fra spøk til alvor, du trenger forsåvidt ikke en dyr coach for å hjelpe deg med perspektiver, her er noen triks. Skriv på en lapp:

– Hvordan ville jeg løst denne saken dersom jeg hadde ubegrenset med penger? Så litt mindre penger. Så enda litt mindre..osv..
– Dersom jeg våknet opp en dag og problemet var løst, hva hadde vært det første jeg hadde lagt merke til hadde endret seg?
– Hva handler det egentlig om? (med mega-trykk på eeeeegentlig)

Legg deg for å sove. Stå opp. Gå over lappen. Over kaffen. Og kanskje du kommer Over svaret.

Det handler selvsagt om å få friske øyne på en sak, enten noen andres, som er et godt tips det og, eller å klare å dra opp i helikopteret på egen hånd noen ganger. Hvordan ser problemet ut fra 50 m. høyde. Om jeg drar Airwolf opp i 500 meter, hva ser jeg da? Det kan forresten hjelpe med litt forestillingsevne når du hyrer en coach, eller selv-coacher deg.

(Visste du at 10% av mennesker har ingen forestillingsevne? Og 10% som har svært stor forestillingsevne? De 80 prosentene i midten har varierende grad. Det er jo et tips i seg selv, dersom du som leder, kollega, forelder eller make forsøker å «paint the picture» til en annen).

Men tilbake til Airwolf. Dersom du drar choperet opp i 2500 meters høyde. Hva ser du da? Og om du er motivert for å finne svaret (eller de siste 20 prosentene på løsningen din), vil slike perspektiv-skifter kunne bidra med mange friske vinklinger, nye løsninger og bedre resultater.

Så, om du skulle gå for litt airwolfing akkurat nå, og drar den opp i 800 meters høyde over søndagsmorgenen din. Hvor er du på ditt beste? Og hva vil du gjøre?

God søndag.

AndersHov

Viktig etterord: Shellstasjonen på Espa sa til alle sine kunder at de skulle klare å selge 1 million boller. De klarte det. Jeg har satt meg et mål om 1000 følgere på bloggen min innen jul. Vil du hjelpe meg nå målet mitt? Trykk på “Følg med-knappen” nede i høyre hjørne på skjermen din. På forhånd takk. I wont let you down!

august 16, 2013

Å forstå noen – gjør du denne feilen når du forsøker å forstå noen?

Det gjorde nemlig jeg, i innlegget mitt «Blautfisk, kald fisk og Norges eldste mann», der jeg skrev om aksept av forskjellighet.

Men takk og lov for at jeg har oppegående venner.

Dagen var mandag, og jeg tok en kaffe med en tidligere studievenninne som jeg er glad for å kalle en venn. La oss kalle henne Monica.

Og stedet, ja det var faktisk Starbucks på Oslo City. Vi sto forresten 6 minutter i kø, sammen med en bøling fjortenåringer som skulle ha seg en no-cafe dobbel mokka frappuchino med ekstrakaramellogforgudsskyldikkenoekaffe. Og de seks minuttene var faktisk vel verdt ventetiden, for capuchinoen var allright den! Helt fra Monteverde i Panama til Tim Wendelboes på Grünerløkka har jeg tålmodig hørt på meningene om Starbucks, som ikke selger kaffe, men bare selger krem og sukker (hahahaha alle ler seg i hjæææl!!!?).

Vel, jeg går herved god for kaffen på Starbucks. Voila! En testimonial fra Anders! Tenker det var drahjelpen dere trengte Starbucks!? Nå som Espresso House har åpnet i Markveien!

Nok om kaffepraten (og subtil, klein humor), tilbake til praten over kaffen:

Monica spurte meg..hva om at aksepten av forskjellighet må starte der forståelsen slutter?

Jeg ble helt slått i bakken av resonnementet hennes. Poenget var dypere enn Mjøsa! Jeg oppdaget til min forferdelse at jeg selv hadde gått i «NLP-mental trening»-fellen å tro at alt kan forståes rent intellektuelt med den mye omtalte hjernebarken. Bare vi prøver hardt nok. Misforstå meg rett, mental trening er vel og bra det, det får deg halveis opp i første bakken i Birken, men skal jeg være helt ærlig med deg, etter det handler det om noe mye større enn de populære bertrand-teknikkene.

Av og til må vi tørre og ikke forstå, men bare akseptere forskjelligheten. Blindt. Å stole på den andre. At den andre vet veien.

Det er vel kjærlighet det, er det ikke? spurte jeg Monica. Det er hvertfall det nærmeste jeg kommer en definisjon på kjærlighet.

Cappuchinoen var blitt kald nå. Men det gjorde ingenting. Jeg tror jeg fant igjen oppskriften på noe mye bedre.

1 dl. velvillig forståelse + 1/2 L eksotisk aksept + litt gjær = 1 heftig deig kjærlighet! Putt den i ovnen og skru på varmen!

Og om du ikke er enig med meg, så er du vel enige med disse gutta?: Trykk her

God helg!

AndersHov

august 10, 2013

Den kleine feriepraten, gjør du også denne tabben etter ferien?

Jeg gjør som avisene i sommer og gir deg en gammel klassiker:

Om du er som meg er du nå på vei tilbake til hverdagen med alt det bringer med seg av sorger og gleder. Etter en lang deilig sommer møter du igjen gode kollegaer, naboer og foreldre av barnas skolekamerater. Og du gjør kanskje den samme bommerten som hele Norge gjør når sommeren er over? Du spør; ja, hvordan var ferien din da?

Krise krise krise…muligens ikke etter første samtalen, men etter den tredje oppsummeringen av værvarselet eller den alfabetiske oppramsingen av reiseruta på Gran Canaria så er du vel ikke helt ulik meg selv, nemlig at du ønsker deg til langt-bort-vekkistan bort fra samtalen du nå befinner deg i? (Please, mobiltelefon, ring slik at jeg kommer meg bort fra Lanzarote Memory lane, juli var jammen meg bra i år, har spist så mange is, yadayadayada)

Fortvil ikke ikke, for det er enda mange feriesamtaler igjen, og istedenfor å ignorere de du møter på din vei i august, følg heller denne enkle oppskriften:

1) Småprat er uungåelig. Gjør den morsom og interessant.

2) Ikke spør «Hvordan var ferien?» For når svaret kommer blir du bare en dårlig lytter, og selv om du tror du klarer å skjule det, så er små-tastingen på tastaturet ditt og de flakkende øynene dine godt synlig. Og om du skulle finne på lire av deg de små ”ikke-santene”, så er du i hvert fall ute og kjører.

3) Spør heller:

Fortell meg om det beste ferieminnet ditt fra i sommer Karlsen! eller Hva var sommerens høydepunkt Jensen? eller Om du skulle fortelle meg noe skikkelig gøy fra ferien din, hva ville det vært Hansen?

Det finnes mange varianter, hovedpoenget er at du faktisk ber om en interessant historie og ikke den remsa som vi alltid lirer av oss. Ikke bare blir det mer interessant, du hjelper den du prater med til å besøke igjen sine aller beste minner, noe som i seg selv er en hyggelig greie.

Les mer om å holde samtaler i gang her: Aldri mer pinlige stillheter

God sommer!

-AndersHov

august 3, 2013

Blautfisk, kald fisk og Norges eldste mann

Når Norges eldste mann bestemmer seg for å dele sine tanker, velger jeg å lytte.

Hvorfor lytte til en mann bare fordi han er gammel? Dette var spørsmålet en god venn stilte meg. Slike spørsmål kommer en gang i blant og kan være litt vriene å håndtere. Heldigvis var jeg kjappere enn Lucky Luke da jeg spurte tilbake; hvorfor skal jeg ikke lytte til ham?

Og allerede her er vi inne på selv kjernen. Hvorfor skal vi egentlig lytte til andre enn oss selv? Mer om det senere.

Carl Wilhelm Andreas Falck heter han altså, Norges eldste mann. 106 vintre er mannen blitt, og da jeg så kronikken hans i avisen la jeg høyrehånden ettertenksomt til haken og tenkte; der må det vel vanke noe livsvisdom!! Og jammen meg hadde jeg rett, i femte avsnitt klemmer han til med livsvisdom av ypperste klasse. Amaronekvalitet!

”Jeg tror det beste rådet jeg kan gi for et langvarig ekteskap er
at man må akseptere at ens ektefelle er annerledes enn en selv”

Så med litt overforenklet matematisk ressonering (brilljering) så kan det jo kanskje lønne seg å bruke litt tid på dette temaet? I 2012 ble det inngått 24 000 ekteskap, og det ble gjennomført 11 000 skilsmisser, dvs. 46% uoverkommelig annerledeshet? (Tja, ikke godt å si, men nok om ekteskapsrådgivningsynsingen min).

Da jeg nå ydmykt deler mine tanker om annerledeshet, vit det at det eneste grunnlaget jeg har for det er at mitt navn, Anders, betyr ”annerledes” på Nederlandsk, og om ikke det er god nok grunn for deg, sjekk ut denne linken: www.vg.no

Jeg er overbevist om at aksept starter med forståelse og ufarliggjøring av at noe er annerledes. Og for å gå rett på sak, det starter med å bli kjent med sitt eget psykologiske byggverk (og det trenger ikke å være så skummelt som det høres ut). Dette gir nærmest umiddelbar innsikt i hva du selv trenger for å ha det bra, men ikke minst gir det et fabelaktig utgangspunkt for å forstå hvordan mennesker er ulike. Og det befriende med denne kunnskapen er at den øker bevisstheten til andres måte å formidle, beslutte og la seg begeistre på, og nettopp der kommer den inn, ærbødigheten overfor annerledeshet!

En av de mest sentrale kimer til misforståelser og intoleranse er måten vi tar våre beslutninger på, altså måten vi argumenterer på (enten for oss selv eller overfor andre).

Ifølge Carl Gustav Jung, en av de mest innflytelsesrike psykologer i vår tid, vil mennesket alltid foretrekke å begrunne sine avgjørelser på en av to måter. Den ene vil nær alltid beslutte på bakgrunn av en indre verdivurdering av hva som kjennes riktig, mens den andre typen først og fremst vil ta sine avgjørelser på bakgrunn av logisk analyse.

Den ene personen vil for mange fremstå som en blautfisk, mens den andre fremstår som en kald kyniker. Imidlertid, aksepterer vi disse psykologiske byggestenene, ikke som veikhet og kaldhet, men som verdifull forskjellighet tror jeg vi er på lang på vei til å forutse visdommen som Norges eldste mann delte med oss den 12. juni.

Og siden jeg startet med visdommen fra Carl Wilhelm, velger jeg å runde av med et visdomsord fra hans navnebror Carl Gustav:

”Inntil vi gjør det ubevisste, bevisst, vil det styre livet vårt og
vi vil simpelthen bare kalle det skjebnen”

AndersHov

juli 8, 2013

Er menneskelig konkurs mulig?

Og nå snakker jeg ikke om personlig konkurs. For det blir mer den finansielle termen for å gå over ende. Menneskelig konkurs blir det motsatte av full jackpot i livets lotteri, tenker jeg.

Om Deg AS var notert på børs så ville troligens aksjene dine gått som Opticom på 90-tallet eller Apple i de senere år. Menneskelig konkurs ville være tilsvarende aksjekollapsen i samme Opticom, eller som det som kommer til å skje med Apple (Hmmm? Forsøkte Anders seg nettopp på en Peter Warren aksjespådom??). Neida, men fra spøk til alvor dere, la oss holde oss på plussiden av skalaen. La oss ikke snakke om konkurser. La oss heller snakke om profitt. Det er der oppsiden er. Som personlighets-psykologene har funnet ut for lenge siden, det er i styrkene våre vi skal finne energi og fremgang, ikke i svakhetene.

La meg fortsette med de merkantile metaforene. I alle bedrifter eksisterer det former for ledelse, som populært defineres som å ”skape resultater gjennom andre”. Da blir mitt spørsmål, finnes det også personlig ledelse? Og ville det da defineres som det å «skape resultater gjennom seg selv»? Jeg tror det. Her er en historie om en personlig markedsundersøkelse som ble gull verdt og som ville komme til å stille store krav til den personlige lederen:

For flere år siden fortalte en mann endelig sin historie.

Noen år tidligere hadde han fått en dødelig diagnose. Etter å ha konsultert en rekke leger, som alle bekreftet diagnosen, gikk han gjennom den fasen som de fleste som opplever en slik situasjon gjør. I uker fornektet han hva som hadde skjedd. Men gradvis, med hjelp av sine venner kom han til å slå seg til ro med at kun skulle leve noen ganske få måneder. ”Plutselig hendte det utroligste” sa han, ”jeg simpelthen stoppet å gjøre alt som ikke var essensielt, som ikke betydde noe. Jeg startet på prosjekter som jeg alltid hadde hatt lyst til å gjøre sammen med barna. Jeg stoppet å krangle med kona. Når noen råkjørte forbi meg i trafikken eller gjorde noe annet som jeg før ble irritert av, ble jeg ikke lenger sinna. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å avse for noe slikt.

”En dag ringte telefonen. Det var legen min. ”Vi har kommet frem til en annen diagnose” sa legen. Du har en sjelden, men kurerbar sykdom”.

”Etter noen øyeblikk med stillhet rant øynene mine over og jeg gråt som en baby –ja det var gledestårer, men det var også tårer av frykt, frykt for at livet mitt skulle bli slik det det engang var».

Denne sterke erkjennelsen handler på mange måter om å ta innover seg en god dose livsvisdom. Jeg tenker at å bygge videre på denne kraftfulle visdommen vil kreve en sterk personlig lederstrategi. Hvordan minimere sjansen for tilbakefall til gamle vaner? Hvordan bygge videre på de «innovative» oppdagelsene han har gjort? Hvilke andre «aktører» må han ta hensyn til når han nå skal fortsette å leve et verdifullt liv? Disse er ikke helt ulike bedriftsstrategiske perspektiver som mange møter i det daglige.

Om det er slik, at personlig ledelse og ledelse i forretningsverden deler en del karakteristika, hvorfor er det ikke flere bedrifter som oppfordrer til utviklingen av personlig ledelse i sine ansatte? Det finnes sikkert mange årsaker til det. Selv vil jeg tro det er fordi det er en fremmed tanke for de aller fleste bedriftsledere. Et ukjent språk. Et uutforsket område. For fortsatt er raskere, bedre og høyere, råere. Men hva med «dypere»?

Hvem kommer til å ivareta din personlige ledelse?

AndersHov>

juni 22, 2013

Har du 90 sekunder og en penn? Dadaaaaa!

Vil du være med på et lite eksperiment?

Dette lille grandiose eksperimentet består av tre steg. Scroll sakte og målrettet!

Er du klar?

Steg 1: Finn frem penn og et papir, eller (om du er typen som, pøh, trenger ikke penn, detta husker jeg nok), «make som mental notes», som det så fint heter.

Gjør deg klar.

Steg 2: Når du er klar, scroll deg nedover på siden til et bilde kommer frem. Stirr på dette bildet i 30 sekunder (slapp av, det er ikke noe optisk illusjon hvor linjene beveger seg eller hvor Jesus kommer frem i en prikk).

Når de tretti sekundene har gått, scroll videre nedover og følg instruksjonen i steg 3.

Steg 3: Gi deg nå 30 sekunder på å lage en liste med alle de ordene du kommer på som beskriver bildet. Gjør det nå! Scroll videre når de 30 sekundene har gått.

Scroll videre.

By the way, ikke vent deg et fantastisk morsomt poeng som kommer til å få deg til å dette av stolen. Som jeg nevnte, dette er ingen optisk illusjon hvor du kanskje klarer å se både en gammel og en ung dame, selv om, den er ganske kul den (selv om den kanskje ikke lenger får folk til å ramle av stolen).

Det du imidlertid kan forvente deg er et fantastisk undervurdert poeng. Spør du meg vel og merke. Og, som du kanskje skjønner handler dette beskjedne eksperimentet om hvordan du tar inn informasjon.

Se på listen din. Jeg vil i all beskjedenhet tippe, det vil si, sjansen er faktisk ganske stor for at du enten skrev konkrete ord som A) ”Orange, solnedgang, to mennesker, fugler, ” osv. eller en mer abstrakt variant av B) ”Varme, kjærlighet, samliv” og lignende. Stemmer det?

På starten av listen din vil jeg tippe at det enten er flest A-ord eller B-ord. Så kanskje mot slutten av dine 8 – 12 ord så kanskje det begynner å bli en liten miks av konkrete og abstrakte ord. Stemmer det?

Så har jeg noe poeng med alt dette da? Jepp. Denne oppgaven illustrerer et veldig godt poeng i forhold til vår psykologiske oppbygning, nemlig hvordan vi er forskjellige i måten vi tar inn informasjon på. Og tro meg, kunnskapen om denne forskjelligheten kan være gull verdt. Enten du skal skape et suksessfullt samliv eller en suksessfull karriere.

Så tilbake til saken, det har seg nemlig slik at 75% av menneskene på jorden ville skrevet ned en overvekt av A-ordene, mens resten, kjapt regnet ut, hmm, 25%, ville skrevet ned en overvekt av B-alternativene. Den berømte psykologen Carl Jung kaller disse to forskjellige måtene å ta inn informasjon på for Sansning og Intuisjon. Sanseren, som tilhører de 75% jeg nevnte, kommuniserer konkret og rett frem og bruker eksempler og anekdoter. Den intuitve kommuniserer i generelle og abstrakte vendinger og bruker metaforer og bilder.

Å ta innover seg denne relativt enkle forskjellen gir et spennende utgangspunkt for å forstå samarbeid, og hvordan vi kan samarbeide enda bedre. Den øker rett og slett forståelsen vi har for hverandre.

Så hvordan kommuniserer du i en jobbsituasjon når tidsfristen nærmer seg? Og hvordan kommuniserer din kollega med deg?

Det handler jo selvsagt om bevissthet. Hvordan vil en ubevisst sansende selger selge til den intuitive kunden? Ikke særlig mye vil jeg tro. Hvordan vil den sansende konkrete pasienten forstå den intuitive legens metaforer og bilder? Ikke så godt vil jeg tro. Hvordan vil den ubevisst intuitive lederen fenge sin konkrete sansende medarbeider? Ikke mye tror jeg.

Hvordan utarter krangelen seg mellom den sansende mannen og den intuitive damen? Down hill?

Nix, ikke med bevissthet om sansning og intuisjon! Så er det for drøyt å kalle det en oppskrift på suksess? Nja, kanskje litt. Men jeg tror ikke det er for drøyt å kalle det en ingrediens.

For å lese mer om dette sjekk ut innlegget Er vi på samme planet?. Skulle du heller være mer interessert i optiske ilklusjoner, sjekk ut denne: Gammel Dame eller Ung dame 🙂

AndersHov

juni 16, 2013

Beskyldt for å beskylde?

Eller bare blitt beskyldt for noe? Hva om du egentlig ikke ble det, og at du bare tolket det slik? Ja det kan ha sin naturlige forklaring det gitt.

Det er ikke uvanlig at misforståelser oppstår titt og ofte i vår daglige omgang med andre. Spesielt ikke om vi tar inn flere faktorer i ligningen; som stress, pms (hmm har jeg lov til å skrive det mon tro? seriøst, jeg skrev det bare fordi det rimte med stress), humør, energinivå, reelt ønske om å forstå osv…eller kanskje den viktigste faktoren, som en vis mann en gang fortalte meg om:

«som kompasspilen alltid vil finne nord, vil den beskyldende fingeren alltid finne den beskyldte»

Har du noen gang reflektert over hvilke ord du legger trykket på? Jeg deltok nylig på et kurs som en dyktig kollega holdt, og jeg var så heldig å få et perfekt eksempel på hvordan trykk på forskjellige ord spiller en stor rolle i vår daglige kommunikasjon.

Fascinerende rett og slett!

Jeg sa ikke at du hadde tatt pengene!

Jeg sa ikke at du hadde tatt pengene!

Jeg sa ikke at du hadde tatt pengene!

Jeg sa ikke at du hadde tatt pengene!

Jeg sa ikke at du hadde tatt pengene!

Jeg sa ikke at du hadde tatt pengene!

Jeg sa ikke at du hadde tatt pengene!

Så hva mener du egentlig?

God søndag,

AndersHov

mai 6, 2013

Fiolette ører i jobbmøtet?

Har du noen gang undret deg over hvorfor noen aldri ser ut til å bry seg i møtet? De bare sitter der. Dere har kanskje uhyre viktige saker på agendaen og diskusjonene går vilt for seg. Og din kollega, hun bare sitter der. Hun virker fraværende. Apatisk?

Hvordan kan hun ikke bry seg om dette? Hvorfor sier hun ingenting?

Men før du kommer så langt at du trekker konklusjoner om apati eller andre mulige årsaker, sjekk øreflippene hennes. Er de lilla? Eller kanskje fiolette? Om de er det, er det overveldende stor sjanse for at hun virkelig bryr seg veldig mye, men er usikker på hvordan hun skal få det ut i ord. En kjent utfordring for mange introverte mennesker.

Det er kanskje ikke så lett å oppdage lilla ører, men det handler faktisk om blodgjenomstrømningen til hjernen. Og introversjon/ekstroversjon er i all hovedsak knyttet opp til hvordan hjernen din er bygd opp. Og nå snakker jeg ikke om føleri, refleksjoner og interesser, nå snakker vi harde «brain-facts»! Kort fortalt viser hjerneskanninger at blodgjennomstrømningen i hjernen er vidt forskjellig hos introverte og ekstroverte og forklarer langt på vei hvorfor vi er som vi er.

brain-regions-100414-02

La meg ta de introverte først; de har vesentlig mer gjennomstrømning av blod i hjernen, noe som sier noe om den indre aktiviteten i hjernen, og blodet går i større grad til områdene i hjernen som har sammenheng med indre opplevelser, minner, problemløsning og planlegging. Jo mer intenst det indre hjernearbeidet er, jo mer blod tilstrømmer hjernen (og jo mer fiolette blir ørene).

På den andre siden er den ekstrovertes blodbaner langt mindre komplekse, og blodomstrømningen går mye raskere og mer spesifikt til sanseområdene i hjernen, knyttet til det visuelle, det muntlige, berøring og smak.

Så hvorfor er disse blodbanene så forskjellige?

NB: resten av dette blogginnlegget kommer til å bevege seg vesentlig opp på nerde-skalaen, så all videre lesning skjer på eget ansvar!

Disse blodbanene jeg nevner over trenger forskjellige neurotransmittere (hjernens kjemiske sykkelbud som frakter forskjellige impulser rundt i hjernen vår). Dopamin er en slik neurotransmitter. Og det har seg slik at ekstroverte ikke er spesielt sensitive for denne dopaminen, mens introverte får overdose rimelig fort. Så jo mer aktiv en ekstrovert er, jo flere dopamin-kicks får hun, og jo bedre føler hun seg. Akkurat samme følelse som introverte får, bare de får det samme kicket av langt mindre.

Introverte, på sin side, forbruker mer av en annen neurotransmitter, acetylcholin (uttales f.eks A C Tyl Kolin?). Denne raceren av en neurotransmitter gjør at den introverte får en god følelse av å holde seg rolig, bruke langtidsminnet, tenke, føle og reflektere.

Så slik henger det altså sammen, og slik ender historien om de lilla ørene.

Ha en flott uke videre og takk for at du var innom!

-AndersHov

april 24, 2013

Kan livsvisdom forutses? Ikke vent til dødsleie!

Siden blogg-themen min er ”Ekthet er dynamitt” trøkker jeg til med en av livets større temaer. Ja hvorfor ikke? Det er jo ikke så ofte de står på agendaen i det daglige, så en gang i blant kan det være kjekt å dra dem opp. (Og spalteplass på vg.no får de jo heller sjeldent)

Jeg vil gjerne vie spalteplass til den viktigste oppdagelsen jeg noen gang har gjort. Det vil si, alt jeg gjorde var å lese noen linjer, noen linjer som skulle vise seg å sette i gang noen uvurderlige prosesser. For det er jo tross alt en god del sannhet i det Frank Beck sier;

«Det er meg det kommer an på«

Alt startet med den australske sykepleieren Bronnie Ware og hennes mangeårige jobb med smertelindring for mennesker som var inne i livets siste uker, på dødsleiet rett og slett. Hun forteller om den utrolige klarheten mennesker får når slutten nærmer seg med stormskritt. Disse øyeblikkene av klarhet, nærmest for åpenbaringer å regne, skrev Ware ned gjennom flere år og delte disse med allmenheten for noen år siden. Utgangspunktet for hennes kvalitative forskning var ganske enkel, om pasientene på dødsleiet hadde noen angre i livet, eller om det var noe de så gjerne skulle gjort annerledes?

Det underlige, iflg Ware, var at det var lite prat om ekstravagante opplevelser, middager, viner eller fallskjermhopping. Den aller vanligste angeren var faktisk:

«Jeg skulle ønske jeg hadde hatt motet til å leve et liv tro mot meg selv,
og ikke det livet andre forventet av meg».

For å sitere Ware; «når mennesker innser at livet snart er over, og ser tilbake med klarhet, er det lett å se hvor mange drømmer som har forblitt bare det, drømmer. Flesteparten hadde ikke engang oppfylt halvparten av drømmene sine, og de måtte dø vel vitende at dette handlet om valgene de hadde tatt, eller ikke tatt»

Så er spørsmålet mitt til deg som leser dette. Kan livsvisdom som dette forutses? Og spør du meg tilbake, er svaret et krystallklart ja.

Men spør du meg om det betyr at vi må slutte jobben vår, dra jorda rundt eller skille lag med vår bedre halvdel, så tror jeg svaret er klinkende nei. Det er nettopp dét, det ikke handler om. Det sistnevnte er en form for selvrealisering som av en eller annen grunn har blitt stående som ganske dominant de senere år.

Så hva er da svaret? Er jeg en av de som mener de har svaret på slike ting? Nops. Det ville jo bare vært helt sprøtt. Men jeg er en av de som gjerne vil utfordre deg til å reflektere over hvilken livsvisdom det kan være verdifullt å forsøke å forutse. En måte å gjøre dette på kan være å drodle over spørsmål som dette; Når jeg dør, hva vil jeg hvertfall ikke angre på? Eller; Hva trenger jeg å endre på fra og med i dag?

Kan vi vente med å reflektere over slike temaer? Ja i høyeste grad. Men spørsmålet bør vel heller være; hvor lenge kan vi vente?

Å sette livet i perspektiv på denne måten høres kanskje bisart ut, men det er ikke noe nytt. Slike perspektivsettende teknikker brukes i alt fra toppidrett og mental trening til ledelsesrefleksjon i kunnskapens høyborger.

Kanskje handler det bare om å risikere litt mer i dag, enn i går? Og det er det aldri for sent å gjøre. Heldigvis.

Takk for at du klikket deg innom bloggen min i dag. Jeg runder av med Hugo Prathers vise ord om det å risikere..

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som svak
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert
Å vise følelser er å risikere å vise sitt egentlige jeg
Å gi uttrykk for sine drømmer er å risikere å tape ansikt
Å vise omsorg er å risikere å ikke få noe igjen
Å leve er å risikere å dø
Å håpe er å risikere fortvilelse

Når du risikerer, utsetter du deg for farer
Men den største faren i livet er å ikke risikere
Den som ikke risikerer å gjøre noen ting,
har ingenting, er ingenting
Du kan kanskje unngå lidelse og sorg, men
du kan ikke forandre deg, føle, vokse, elske, leve
Den som ikke risikerer er lenket til sine holdninger
Den som ikke risikerer har forspilt friheten og blir en slave
Bare en person som risikerer er fri.

-AndersHov

april 6, 2013

Jippi!! Jeg blir hjemme i kveld!

Hva ville verden vært uten introverte? Jeg nevner i fleng; Isaac Newton og tyngdekraften, Albert Einstein og relativitetsteorien, Steven Spielberg og ET, Larry Page og Google? Eller Gandhi, for å nevne en av de aller fremste.

På en annen side, hvor hadde verden vært uten overbevisende og karismatiske ekstroverte som Bill Clinton og hans fantastiske presidentskap, eller Steve Jobs og you know what? (Eller hvor mange hippe hoteller hadde vi gledet oss til å sove på om det ikke var for gummibajasen Ekstrovert Extraordinaire, Petter Stordalen?)

Men ikke alle ekstroverte er partyløver, og ikke alle introverte er bokormer. Visste du at den superekstroverte Winston Churchill vant Nobels litteraturpris?

Så hva er du? Du er hvert fall ikke enten eller. For å sitere Carl Jung, typologiens far; ”om det fantes noe slikt som en pur introvert eller pur ekstrovert, ville han garantert vært å finne på et galehus”

Under finner du en enkel ikke-vitenskapelige-men-en-god-pekepinn-test. Finn frem blyanten (eller paden eller poden) og svar JA eller NEI på de seksten spørsmålene under:

Jeg foretrekker en-til-en samtaler over gruppeaktiviteter.
Jeg foretrekker ofte å få frem budskapet mitt skriftlig.
Jeg liker alenetid.
Det virker som jeg bryr meg mindre enn mine likesinnede om velstand og status.
Jeg misliker smal-talk, men liker å snakke dypt om temaer som betyr mye for meg.
Jeg blir fortalt at jeg er en god lytter.
Jeg liker arbeid som gir meg muligheten til å fordype meg uten forstyrrelser
Jeg foretrekker å feire bursdagen min med få mennesker
Andre beskriver meg som myk og rolig.
Jeg misliker konflikt.
Jeg gjør mitt beste arbeid alene.
Jeg tenker oftest før jeg snakker.
Jeg føler meg tappet/tom etter en kveld ute, selv om jeg har hygget meg.
Jeg lar ofte telefoner gå til mobilsvareren.
Hvis jeg fikk velge, så ville jeg foretrukket en helg uten planer fremfor mange planer.
Jeg konsentrerer meg lett.

Dersom en vesentlig del av svarene dine ble ”Ja” er det nok fair å si at du er en introvert. Panikk? No way! Introvert, ikke innesluttet husk. Ta en titt (eller klikk) på tegningen under, det er nemlig en god illustrasjon på forskjellene mellom introversjon og ekstroversjon.

– AndersHov