Forfatter: Anders Hov

Velkommen til VM i båssetting.

Dog ikke den type båssetting som setter folk i bås. Bare den type som tjener som et eksempel.

Så sett på deg den analytiske hatten din, hold tunga rett i munnen og bli med!

Det finnes to typer mennesker (ledere er også mennesker! Ikke glem det).

A, de menneskene som tenker at livet kan forståes, og B, de menneskene som finner livet for stort til å forståes. Jeg befinner meg ofte i kategori A, både på grunn av naivitet (herlig naivitet som sådan, er jeg blitt fortalt), og fordi yrket og personligheten min daglig leder meg dit, min indre motivasjon hviler i det å forstå hvorfor mennesker gjør som de gjør og er som de er.

Så jeg har altså tenkt litt på dette.

Å operere (les: lede/leve) ut i fra et A-perspektiv får av og til noen uheldige konsekvenser, delvis knyttet nettopp til denne naiviteten og troen på at ”jeg forstår det meste” eller «Ja, nå forstår jeg det garantert». Not.

Jeg snakker ikke nødvendigvis om den ”ovenpå fyren” eller det ”kvinnemennesket av en bedreviter”, eller han karen her..

Jeg snakker om, for det meste, ubevisste prosesser. Jeg snakker om vårt grunnleggende menneskelige behov for å ha kontroll. For å finne eller konstruere svar på de spørsmål vi til enhver tid har, enten de er om livet eller om vår rolle som leder. Ibsen sa det (høyst sannsynlig) en del bedre enn meg; ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme”.

Nåja.

Ser vi nærmere på gruppe B, har den kloke observatør allerede lagt merke til at disse menneskene igjen kan deles inn i to grupper.

Husk, B var de menneskene som tenker at livet er for stort til å forståes.

Gruppe 1 (eller B1 om det funker bedre for deg) er de som gjør veldig lite (om noe?) med sin erkjennelse. De erkjenner at livet er for stort, og fortsetter på mer eller mindre autopilot. Det mangler som oftest ikke på vidløftige visjoner og rødvinstaler, men det skjer liksom ikke noe. Noen av dem lærer sjeldent av sine feil, andre henter sjeldent ut sitt potensial og som oftest legger hele gjengen fokus for bredt.

Gruppe 2 (B2) derimot, de gjør noe med det.

De gjør noe helt spesielt med det.

De forstår at det simpelthen ikke er mulig å ha to streker under lederskap, eller livet, for den saks skyld.

De har fått med seg at 2015 egentlig er 2016 og at markedet beveger seg i en fart bortenfor vår fatteevne, og at unødig planlegging, vurderinger og 90-tallets logiske rasjonalitet medfører et alt for stort, og kostbart, effektivitetstap.

Du har kanskje lest boken ”Tenke fort og langsomt” av Daniel Kahnemann, eller ”The inner game of tennis” av Timothy Gallwey? Begge fremholder nettopp dette, at den «rasjonelt beregnende» delen av oss kontinuerlig blokkerer for den intuitive kunnskapen akkumulert gjennom et helt liv av lede og lære.

Det menneskene i gruppe B2 vet er at veien til neste nivå ikke ligger i den sakte og veloverveide verden, verken når det gjelder lederstil, veivalg eller gjennomslag.

Svarene ligger i å kunne ha tilgang til den intuitive kunnskapen raskere enn nestemann, eller konkurrenten.

Det er dette som skaper ledere, eller vinnere, for den saks skyld.

B2-menneskene søker aktivt den intuitive kunnskapen, det som ligger latent i oss, men som sjeldent kan anvendes uten trening og fokus. Gruppe B2 investerer tid og ressurser i langsomme rom for refleksjon og kompetanseheving integrert i arbeidshverdagen.

Gjør du?

Gjør jeg?

Ikke akkurat nå, fordi nå tror jeg at jeg har funnet svaret!!

(B*1)+(B*2^5)+(en dæsj A*0,10) = Oyeah!

Nops.

Jeg får si som min mentor Anne alltid sagt til meg; Ofte er sakte fortere enn fort.

Mvh Anders

Er du som meg så lager du kanskje en og annen gjøreliste for å holde deg selv i mest mulig effektiv flyt? Og er du ikke som meg, kanskje du allikevel lager gjørelister? Og er du enda mer som meg så liker du å streke ut tingene på gjørelisten din? Og du er troligens ikke som meg, som etter å ha gjort en ting, skriver den opp på listen bare for å stryke den ut! Hmmm..

Uansett, tilbake til saken, faktum er at rundt halvparten av det vi gjør gjennom en uke ikke er viktig. Du kjenner kanskje rammeverket «Haster/Haster ikke/Viktig/Ikke viktig», og her ligger muligheten for å finne mange tidstyver. Bruk et enkelt rammeverk som den du ser under for å restarte mandagen og gjørelisten:

Ser du det overnevnte praktiske rammeverket i lys av den gylne regelen for å gjøre mindre og oppnå mer er du godt på vei; og den gylne regelen lyder som følger:

Før du legger til, ta vekk.

Eller som de sier så fint på engelsk, before you add, substract.

Og her ligger virkelig utfordringen for de fleste av oss. Hvertfall for meg. Og kanskje er du som meg. Du vil mye. Ønsker å rekke over en hel del. Ønsker å lykkes? Utfordringen blir da slettes ikke å unnagjøre en drøss med oppgaver, men å ha styrken til å ta vekk. Å sette ned tempo. Vurdere hva som egentlig er viktig å få unnagjort denne uken. Og en lørdag er jo et flott utgangspunkt for en slik refleksjon.

Enda råere refleksjon?

Joda, flotte rammeverk fra dyktige time-managers er vel og bra det. Steven Covey, som har frontet kvadranten du ser over, har mye godt å bidra med. Har du derimot en superlørdag kan du gjøre refleksjonen enda råere, og dra den over i en type effektivitet som får virkelige konsekvenser og som virkelig gir impact; jeg kom over følgende inskripsjon på en vegg i Larvik sist helg;

Så en rå refleksjon er å stille seg undrende til kjernen i Piet Heins flotte betraktning; hvor mye litt av ingenting (eller ikke viktig) har jeg i livet mitt? Eller hvordan kan sakte være fortere enn fort, som min gode venn Anne ofte spør meg. For der ligger kjernen av bærekraftig vekst, i øyeblikket mellom hva som blir kastet mot oss og hvordan vi velger å respondere, eller i refleksjonsrommet mellom hvem vi har blitt og hvem vi ønsker å bli.

For egen del ønsker jeg å være mest mulig effektiv, men på den bærekraftige og langsiktige måten.

Make it happen! 
Hilsen Anders

Ekstroverte ledere er en barriere for trivsel og produktivitet! Det var overskriften som møtte meg i HR Norges artikkel. Dette fanget raskt interessen min siden jeg til daglig jobber med både ledere og preferansekartlegging.

Ingressen fortsetter; ledere svikter på ledelse av de mellom 30 og 50 prosent av arbeidstakerne som er introverte. De kaller de introverte den største minoriteten i samfunnet

Grønn strek er ekstroverte medarbeidere og sort strek er introverte. Tallene gjelder kun Norge.

Jeg var nylig på et spennende foredrag med Johan Kaggestad, hvor han spurte oss i forsamlingen om vi var enige i hans definisjon av mobbing, som i kjernen er det og ikke bli sett. Og dersom European Employee Index har noe for seg, vil det si at du som ekstrovert leder i ytterste konsekvens er en mobber, uten å vite det?

Eller tenker du akkurat nå at de introverte er en gjeng med sutrekopper?

Uansett hva du tenker, vi blir i hvert fall stående med et ganske avgjørende spørsmål, hvem har da ansvaret for at denne ulikheten utjevnes? At den burde utjevnes burde være hevet over en hver (økonomisk) tvil, og løsningen er neppe å bare ansette ekstroverte. Men løsningen ligger heller ikke i å tenke; «det er vel bare for de introverte å prate litt mer, bidra litt, lene seg inn?» For det handler ikke om lysten, det handler om iboende psykologiske og naturlige preferanser, som hvis forsøkt endret eller undertrykkes, kan få langt verre konsekvenser. Kort sagt, alle andre kan ikke oppføre seg som oss selv, uansett hvor forlokkende tanken er.

Å tenke at dette utelukkende er bedriftens og lederens ansvar blir for meg litt for marxistisk. Slik jeg ser det har den enkelte helt klart et overordnet ansvar for sin egen tilværelse. Samtidig er det tilsynelatende store effektivitetsgevinster for bedrifter ved å legge rette for personlig utvikling og mer spesifikk ledertrening som i større grad ivaretar både den ekstrovertes og den introvertes «verdensinnstilling».

Ledertreningen har huller

De fleste ledere er ekstroverte, og deres ledertrening tar utgangspunkt i at de som skal ledes av dem også er ekstroverte, kommenterer Bolstad. – Det medfører at store deler av arbeidsstyrken vår opplever at de ledes av mennesker som ikke ser dem på arbeidsplasser som ikke er tilrettelagt for deres behov. Dersom det medfører at de går på 80 prosent av sin kapasitet, betyr det et enormt effektiviseringspotensial dersom vi på en bedre måte makter å ta høyde for at mennesker er ulike også hva gjelder personlighetstype. Daglig leder Even Bolstad i HR Norge

Så hva kan du som leder gjøre, enten du er ekstrovert eller introvert, for å hente ut enda mer engasjement og produktivitetsgevinster i din bedrift eller ditt team? Vel, en hel del faktisk, men det starter troligens med å erkjenne at det er et potensial, og du kan lese mer her om hvordan noen får fiolette ører i jobbmøtet eller mer om hva det vil si å være introvert eller du kan ta direkte grep for å utvikle en mer coachende lederstil.

En enkel avsjekk

Denne uken utfordrer jeg deg til å legge merke til en ting; når du snakker med dine medarbeidere, snakker du mer eller mindre enn 50% av tiden? For dersom du snakker mer, er du ikke nødvendigvis en skravlebøtte, men du er nok sikkert en svært støttende (eller styrende) leder. Da skal du også være oppmerksom på følgende, en høy grad av støttende (eller styrende) ledelse fordrer at dine ansatte enten har noe lavere motivasjon eller kompetanse, noe som i flere og flere bedrifter på langt nær stemmer.

Så, å bli sett og snakket til for mye kan paradoksalt nok føre til at din medarbeider ikke føler seg sett. Er det noen som sa at ledelse var lett?

Dagens kjappe refleksjon:

Hvordan kan jeg som leder hente ut større gevinster og sørge for et bedre arbeidsmiljø gjennom å øke min kompetanse om aktiv lytting og introverte preferanser?

For å sitere Johan Kaggestad; en leder som ikke skjønner at den har ansvar for det fysiske, psykiske og sosiale arbeidsmiljøet hører ikke hjemme som leder.

Tar du utfordringen?

Make it happen! 
Hilsen Anders

1.januar, den første dagen i det nye året startet aldeles rolig for min del.

De siste kaffekornene fra Kaffebrenneriets julekaffe hadde surklet seg gjennom Moccamasteren og funnet veien til min favorittkaffekopp (Jepp, jeg har en favorittkaffekopp, opptil flere faktisk). Jeg ryddet nyttårsaftens glass av kjøkkenbenken og puslet litt på kjøkkenet, og hadde nettopp satt på reprisen av Kongens nyttårstale på nrk.no.

Jeg må innrømme at jeg ikke benker ned foran tv´n når Kongen taler på nyttårsaften, men jeg pleier å få med meg hva den gamle kongen har å si, dagen derpå vel og merke. I år handlet talen hans om mye flott, som vanlig, men det som fanget oppmerksomheten min var det han sa om den gode samtalen, og hvordan den gode samtalen er viktigere i dag (les. 2015) enn den noen sinne har vært. Kongens ord om den gode samtalen skulle vise seg å følge meg i ubevisstheten resten av årets første dag.

La meg spole 12 timer frem.

Klokken er 23.15 og jeg har nettopp avsluttet Tom Kristensens siste bok, Dødspakten, en bok om den Norske ISAF-styrken i Afghanistan, krigsherrer og storpolitikk, og ikke minst om drapet på den unge Afghanske jenta, Darja.

Boken satte en del ting i perspektiv for min del, blant annet fikk boken meg til å stille meg følgende spørsmål: hvor mye er et menneskeliv egentlig verdt? Jeg vil tro at både du og jeg er skjønt enige om at det ikke kan settes en pris på et menneskeliv, og at dersom vi måtte, så ville det i så fall være en uendelig høy verdi. Det har kanskje blitt en klisjé dette menneskets verdi, så vi tenker ikke så mye over det i hverdagen, men har du noen gang prøvd å tenke grundig over det, og faktisk sette en uendelig høy verdi på et annet menneske?

Da jeg legger boken på fanget slår det meg, i andre enden av sofaen sitter det en person som har en uendelig høy verdi. Det var akkurat som tiden gikk litt saktere da jeg ble bevisst dette. Det var akkurat som jeg plutselig ble klar over at jeg var skikkelig privilegert der jeg satt. I samme sofa som en person med en uendelig høy verdi.

Da jeg så på henne fra dette perspektivet så bare datt spørsmålet ut av meg: hva er viktig for deg i det nye året? Vi hadde snakkert litt om nyttårsforsetter og slike ting, men denne gangen kom spørsmålet mitt fra en helt annen plass i meg.

Jeg har altså en person med en uendelig stor verdi foran meg, og det å lytte aktivt til hva som virkelig er viktig for henne ble enklere enn noen sinne, takket være refleksjonen om et menneskes verdi, og selvsagt, assosiasjonene til gamlekongens refleksjoner om den gode samtalen.

Så takk Konge, takk Kristensen og takk Kone. Dere gjorde at den første dagen i det nye året ble avsluttet med en veldig nyttig refleksjon. Og da sover Anders godt.

Så neste gang du ønsker eller trenger å lytte aktivt, sett en pris på hodet til den du skal snakke med og se hva som skjer.

Bare ikke sett det på tilbud.

Det er ikke nyttårssalg på den gode samtalen.

Den blir bare mer og mer verdt.

Mvh Anders

Jeg har fått verdens beste julekalender av en av mine beste venner. Det er en post-it kalender med 3 – 5 minutters utfordringer og refleksjoner. Spør du meg, er ingenting er bedre enn å starte dagen med bevissthet og avslått autopilot.

Og dagens luke, den fjerde i rekken, kom med det betimelige spørsmålet: hva vil det si å ta ansvar for eget liv?

Kanskje ikke en helt hvermansen kalendergave, men å reflektere over et slikt spørsmål er faktisk en gave, og en mulighet til å foreta en aldri så liten kursjustering nå som desember fyker fremover med stormskritt.

Jeg har en ganske sentral filosofi om livet, og det er det at livet ikke bør behandles som et eneste langt liv, eller år for den saks skyld, men heller dag for dag, i og med at et liv stort sett bare består av dager, og det er lettere å forandre en dag enn et liv. Dagens kalenderspørsmål fikk i hvertfall meg til å tenke i disse banene, og nå som jeg har slått av autopiloten, tenkte jeg, så har jeg plutselig fått et valg. Om hvordan behandle dagen i dag.

Så hva konkluderte jeg med? Det var at jeg selv har ansvaret for hvordan dagen min blir. At jeg skal behandle dagen i dag som dens lykke var en frivillig greie, en mulighet som jeg kan forsyne meg fritt av. At hver handling jeg foretar meg egentlig er et resultat av friheten vi har her i gamlelandet og at jeg i det store og hele ikke blir tvunget til å gjøre noe som helst. For å si det enkelt, jeg skal ikke klage (hverken høylytt eller inni meg) over treningsøkta eller og måtte gå på jobb i dag.

Frihet er egentlig en ganske enorm gave når jeg tenker meg om.

Ho ho ho

Mvh

Anders

Jeg har brukt helgen på å reflektere rått, og jeg har sett litt bakover på mine forskjellige lederjobber og lederutfordringer opp igjennom det siste tiåret. Og her er en refleksjon som jeg finner ganske så utfordrende å ta innover meg, men som er kanskje er en av de nyttigste jeg har tatt i denne helgen?

Hva om det meste som ikke fungerer i organisasjonen helt eller delvis skyldes meg, hvem jeg er og hva jeg gjør?

Bortsett fra ytterst sjeldne (og tragikomiske tilfeller), så er selvsagt ikke en person ansvarlig for alt galt.

Og det er en utenkelig tanke for de fleste.

Derfor er det et kraftig perspektiv å innta for en stakket stund.

For hva blir mulig når vi stiller oss i et slikt perspektiv? Kraftfulle saker, det kan jeg nesten garantere deg. Selv den minste endringen du velger å gjøre kan vise seg å være avgjørende for både egen og organisasjonens fremgang.

Hvorfor, tenker du kanskje? Fordi du, helt naturlig, vil velge å se for deg scenarier som ikke er de aller verste, men du vil nok erkjenne noe av det som faktisk er sannsynlig, og veien fra noe som er sannsynlig til endring er svært kort…

Det bare krever litt baller. For det gjør litt vondt.

Personlig effektivitet og suksess handler ikke om time management, det handler om rå refleksion!

Make it happen! 
Hilsen Anders

Av og til handler suksess eller en bra dag rett og slett om å stille seg det rette spørsmålet:

Hvis du skulle stille deg selv ett – 1 – spørsmål akkurat nå, et spørsmål du virkelig hadde hatt godt av å stille deg i dag, hvilket ville det være?

La oss si, rent hypotetisk, at spørsmålet ditt ikke skal handle om gjørelista di i dag, hvilket spørsmål blir da det nyttigste å stille deg?

Make it happen! 
Hilsen Anders

Anne Kat! Jeg gjorde som du sa. Jeg leste hele teksten. Så gjorde jeg en feil. Jeg putta deg i kategorien frustrert frue. Så la jeg merke til at debatten ballet på seg.

Kanskje jeg ikke burde bli forundret over det du skriver, for muligens er du bare frustrert over seertall eller fraværet av Nytt På Nytt-suksessen?

Folk har vel blitt frustrert av mindre?

For er det noe den dagligdagse historien kan lære meg er det er alltid noen som blir hissig og bitre når andre lykkes eller simpelthen når noen skiller seg ut og Gry Sinding er jo et godt eksempel på begge deler. I tillegg, det er vel kanskje bare en måte å få oppmerksomhet på, og det klarte du jo. Og debatt er jo fint da!

Et paradigmeskifte

Med tanke på Gry Sindig vil jeg, basert på ditt noe bitter-aktige innlegg i VG, spørre deg om du på noe vis føler deg spirituelt og mellommenneskelig fattig? Jeg skal utdype. I følge Carl Otto Scharmer og Peter Senge, nestorer og foregangsmennesker innenfor dialog- og ledelseforskningen ved USAs beste universiteter, så er det nettopp denne usynlige fattigdommen som brer seg over den vestlige halvkule.

I slike dimensjoner at vi ikke merker det en gang.

Det er ikke en fattigdom som måles i kroner og øre, men det er en følelse av materialismens overtak og en stadig svakere relasjon til våre medmennesker. Det er sikkert mange årsaker til dette, men både religionens og filosofiens «bortgang» i vesten har fratatt et rom for refleksjon, ettertanke og selv-refleksjon, et rom mange nå finner sammen med en personlig og profesjonell samtalepartner. Du kjenner sikkert til det, den utrolige gode følelsen av å bli lyttet til, forstått og kanskje til og med utfordret til å ta stegene du vet skal til?

Det er kanskje ikke så rart at mennesker blir mer og mer opptatt av kvaliteten på livet sitt fremfor kvantiteten av ting og materialistiske goder? Vi befinner jo oss rimelig høyt i Maslows behovspyramide. Vi ønsker å oppleve noe annet, ha mer fritid og mer opplevelse.

Mange vil ha det til at vi er i ferd med å bli et latere folkeslag. De har sikkert noe rett i det, samtidig kan det være vel så sannsynlig at flere av de forrige tiårs «oppskrifter» på lykke er i ferd med å gå ut på dato, og at vi derfor befinner oss i et slags vakuum som blir synlig i diskusjonen omkring mye omtalte work-life balanse.

Coachingens hovedproblem

Men du, Anne Kat. Selv om det er en ubeskyttet tittel, se etter coacher med internasjonale sertifiseringer. Det er som oftest solide saker, særlig de som er tilknyttet International Coach Federation!

Coaching og Anne-Kat

Som grundig utdannet coach, men både utdanning fra amerikanske CTI (verdens første og største institusjon for utdanning av profesjonelle coacher) og akademisk coaching- og lederutdannelse fra Handelshøyskolen BI blir også jeg, i likhet med Gry Sinding, litt lei meg over ditt innlegg i VG.

Det kan være at du er litt bitter og det kan hende at du ikke er det, jeg skal forsøke å ikke begå samme tabben som deg og komme med enda flere flåsete uttalelser. Men jeg vil si til deg Anne-Kat, at argumentene dine faller på sin egen urimelighet. Ved å påstå at mennesker ikke kan tenke selv eller ta egne sunne beslutninger setter du deg selv til dommer over andres fatte- og beslutningsevne, noe jeg stiller meg svært kritisk til og som jeg synes lukter av respektløshet.

God fredag!

Det har hittil tatt deg tre sekunder, har du 3 sekunder til?

Scroll ned under bildet for fredagens refleksjon

Hvis du ble gitt det privilegium av å få en ekstra time pr. dag, hva ville du brukt den til?

God helg!

Make it happen! 
Hilsen Anders