Måned: juli 2015

Ta en tur opp i helikopteret!

Hvis du skulle bruke 1 ord for å beskrive livet ditt akkurat nå?

Hvilket ord ville det være?

Hva synes du om det? Er det i tråd med hvem du vil være? Og hva som trengs?

AndersHov>

 

 

 

 

 

 

Bertrand startet sitt foredrag i Folketeatret på en teatralsk måte.

Da vi i publikum trodde han skulle begynne å prate, tok han et dypt pust.

Da vi for andre gang trodde han skulle begynne foredraget tok han to korte pust. Han viste oss mental trening i praksis. Han viste oss hvordan pusten er et av de mest sentrale virkemidlene som finnes, og hvordan det er ikke bare folk i kjortel og fjær i håret som kontakter pusten for å få kontroll.

Da han endelig kom i gang tok han oss med på en spennende reise til et krigsherjet land hvor han og to erfarne britiske soldater var under skyts fra fienden. Bertrand fikk nærmest panikk da kulene begynte å hagle og han dunket som besatt den andre soldaten i ryggen, som smilende snudde seg mot Bertrand og sa:

”Relax Erik, do you want a cup of tea?

For de fleste mennesker, inkludert Bertrand i den situasjonen, faller det ikke akkurat naturlig å være under beskytning og samtidig kose seg med en kopp te. Personlig hadde jeg pissa på meg for lenge siden!

Men nok om det; tilbake til den mentale biten, eller rettere sagt til den mentale styrken de to britiske spesialstyrkene utviste. I lederlitteraturen og psykologien er denne mentale styrken kjent som reaksjonsavstanden mellom ”stimulus” og ”respons”.

Mellom stimulus og respons er det et rom.
I det rommet ligger friheten til å velge
– Viktor Frankl

Og det er nettopp det foredraget til Bertrand i stor grad handler om; bevissthet, og friheten til å bruke bevisstheten som verktøy for å velge. Noen mennesker har stor avstand mellom stimulus og respons, altså stor frihet til å velge hvordan de vil reagere på en sak. Andre har svært kort. Det går også an å kalle det en ”kort lunte”.

Min personlige erfaring med stimulus og respons er at avstanden, tiden jeg tar meg til å gi meg selv friheten til å velge, er trenbar og relativ enkel å utvikle. Men det må innsats til.

For min del handlet denne treningen om en rekke eksperimenter, gjennomført spesielt i 2011 og 2012. Et av dem var å sile ut en del av inputen jeg fikk fra omverdenen, og skape såkalt ”sakte input” i stedet for, og spesielt når det kom til måten jeg tok inn nyhetsbildet på. Jeg tenkte for meg selv. Hvor er nyhetsverdien for meg i alle øksedrapene i Trondheim eller massakren i Idaho? Det er jo ikke akkurat som jeg trenger enda mer bekreftelse på at vi lever i en høyst varierende og noen ganger sprø verden.

Du har vel hørt om SISO-prinsippet? Shit in – Shit out!

Jeg gjør sjeldent noe halveis, så eksperimentet startet med at jeg kastet ut TV´n, jeg hadde et år uten sensasjonsnyheter på radio og jobbet mentalt med å ikke kaste blikket mitt på noen avisstativer. I et helt år. Høres jeg gal ut? Vel, jeg vil mer kalle det en hobby! Og det har betalt seg.

Droppet jeg helt ut? Isolerte jeg meg? Sluttet jeg å bry meg? Nei, nei. Løsningen på mental styrke og gode hverdagsvaner finnes sjeldent i ekstreme tiltak, selv om det å kaste ut tv´n for mange høres ekstremt ut.

Min løsning på akkurat det problemet ble å abonnere på flere internasjonale slow-news ukesmagasiner og jeg visste mer om Afghanistan, Libya, finanskrisen, presidentvalg og kupp enn de fleste. Poenget er at jeg tok kontroll over en type ”stimulus” jeg ikke så som hensiktsmessig. Stimulus som i dette tilfellet var sensasjonspreget og ikke særlig nyttig. Og det er få ting som forminsker avstanden mellom stimulus og respons som overskriften du ser under:

Du trenger ikke å kaste ut TV´n, og hva slags stimulus som tjener deg, og ikke, vet bare du. For noen er det å trene på antall sekunder det går fra mobilen piper til «man er nødt til å sjekke».

Mulighetene for trening er mange, og gevinstpotensialet er enormt.

Det garanterer jeg deg.

 

Make it happen! 
Hilsen Anders

Jeg skal selvsagt ikke politianmelde karen, snarere tvert i mot.

Tirsdag 8. april deltok jeg på Bertrands foredrag i Folketeatret. Og hvis ikke du ikke hadde sjansen til å delta, her får du en stemningsrapport, noen tips fra Bertrand selv, samt noen refleksjoner fra en kar som har utøvd de fleste triksene i boka over flere år.

Så, ikke anmelde, men jeg har tenkt å hylle Bertrand. Hylle ham for å sette selvfølgeligheter på agendaen til folk flest.

Mental trening og personlig selvutvikling er jo ikke annet enn en serie selvfølgeligheter satt i system. Det sier Bertrand selv fra scenen. Utfordringen folk flest imidlertid har er at det er forbaska vanskelig å få det til i praksis. Nye vaner må bygges, selvevaluering må til, suksessen hviler på aktiviteter som ikke lenger faller naturlig for folk flest, i et land og med en økonomi som ikke krever mye egenutvikling for å lykkes.

Salen var stapp full, salen var stappfull av forventning.

Bertrand er en showmann!

Han er en del krigshelt, en del mobbeoffer, en del professor og en del businessmann. Han forteller drivende om sine krigsopplevelser, om det å bli dynket i snøen og sparket i magen, om det å bestemme seg. Bestemme seg for å bli det tøffeste han visste.

Fra å ha vanskeligheter med å leve, å være i en depresjon, til å vurdere å begå selvmord, til å sette pris på spennvidden som finnes mellom høydepunkter og lavmål; for hva er vel livet annet enn både oppturer og nedturer. Og hva hadde oppturene vært uten nedturene? Ikke-eksisterende.

Ute etter tips, perspektiver og mental trening? – klikk her

Det beste, og mest treffende, og ofte det mest misforståtte, fra foredraget hans denne tirsdagen var hans definisjon av suksess. Bertrand har satt seg et mål, og vil suksess defineres av om han når målet eller ikke? Nei, sier Bertrand. Og jeg tror han. Fordi, som det står på de kinesiske lykkekakene; veien er målet. Suksess, eller det å leve som de beste, handler ikke om biler og penger, det handler om å leve MYE! Og her har Bertrand et kanonpoeng. Og i tillegg til å leve MYE, vil jeg legge til en ting, og dette har du hørt før, det handler om å  leve i tråd med hvem man er, sine verdier (les mer), sine grunnleggende behov og ikke minst, å leve ut sine særegne styrker. Slik, og bare slik kan den enkelte levere et unikt bidrag.

Om det å leve mye

Mine erfaringer med å leve mye er både fysisk og mentalt erfart. Fysisk i form av å se verdens kroker og avkroker, mentalt i form av å bedrive det jeg kaller Personlig Innovasjon (les mer), nemlig å avdekke og kombinere nye og gamle tanker, holdninger og vaner til en spennende og ny versjon av seg selv. De fysiske reisene handler veldig ofte om perspektiver, opplevelser og om å forstå verden, og de tok meg via togskinnene i Russland gjennom Sibir og Mongolia til slummen og jungelen i Latin Amerika. Selv om jeg aldri ville vært disse erfaringene foruten, handler reisen Bertrand refererer til nesten utelukkende om den indre reisen, den personlige utviklingen om du vil. Og etter mange hundre tusen kilometer på reise, kan jeg si en ting, den indre reisen, den reisen som ikke måles i kilometer, er med mange mils margin, den mest spennende og givende!

I blogger som denne vil du alltid få høre om viktigheten av å kartlegger verdier, å kjenne seg selv osv osv, og det er viktig, men den virkelige reisen starter med å si ja til å ta reisen. Det starter med å si ja til å forlate den som regel trygge havnen og deler av det vante og kjære. Til å oppdage nye deler ved seg selv. Å si ja til å risikere, å tørre å ta sjansen (les mer). Og i det største perspektiv, er det dette Bertrand egentlig maner til når han snakker om at bevisste valg er nøkkelen til suksess.

Her er 4 refleksjoner som har fungert for meg, kanskje de kan fungere for deg?

Hva vil det si for meg, det å leve mye?

Hvor lever jeg i dag MYE?

På hvilke områder i livet kunne jeg tenke meg å leve enda mer?

Hva kan være mitt neste steg mot det å leve mer?

Flere refleksjoner og tips følger i ukene som kommer..

Make it happen!
Anders H.

 

Jeg hadde nylig en gruppe unge ledere samlet til dialog om fremtidens lederskap og hvilke utfordringer som fremtidens leder må være klar over for å lykkes med å skape sterke resultater.

Som ung leder sammenlikner du deg, bevisst og ubevisst, med dine eldre ledere.

Ved å gjøre dette løper du rett og slett en potensielt fatal risiko. Ved å sammenlikne deg med dine eldre ledere risikerer du å gå på veggen. For godt nok vil aldri være godt nok når du sammenlikner deg med dine eldre ledere.

Siden det å sammenlikne seg med andre (dessverre, i noen tilfeller) er et menneskelig trekk, så er det uunngåelig at du på et tidspunkt, eller ved flere anledninger, går i denne fellen. Det danner seg vaner. Tankevaner.

Fellen er å tenke at du og dine eldre ledere har de samme forutsetningene for å lykkes. At du og dine eldre ledere har vokst opp med de samme rammebetingelsene. At du og dine eldre ledere har hatt de samme mulighetene. Dette er en stor tankefelle.

Går du i den?

La oss se på statistikken. De fleste norske toppledere er menn. <Statistikk slutt>. Enkelt og greit.

Enten du er jente eller gutt, kvinne eller mann, jeg ber deg om ikke å glemme at majoriteten av de som har bygget landet vårt og bygget våre solide selskaper, enten de var politikere eller forretningsmenn, hadde en stor fordel. De hentet ikke i barnehagen. De laget ikke middag. De vasket ikke hus. De slapp rett og slett unna vår tids tidstyver.

Husk på dette når du neste gang sammenlikner deg med dine eldre ledere – og vær modig nok til å utfordre dem på nettopp dette enkle, men ikke ubetydelige faktum.

Dette er vel og bra – så hvordan ta dette fra en god refleksjon til en rå refleksjon? Jo – vend speilet mot deg selv og se nærmere på hvilke rammebetingelser er det du har, som ikke dine eldre ledere har – og spør deg selv – gjør jeg nok ut av det?

 

AndersHov