Forfatter: Anders Hov

Publisert

Innesluttet, sjenert, asosial? Eller faktisk bare introvert?

Den klassiske feilen vi mennesker ofte gjør; å blande introvert med sjenert, inadvent, innesluttet eller asosial. Alt for mange arbeidsliv, samliv, vennskap (og møter) blir ødelagt på grunn av disse «enkle» misforståelsene.

Visste du at 1/3 del av Norges befolkning er introverte?  Det er mennesker som foretrekker å lytte fremfor å snakke, som liker å jobbe alene fremfor i team, som liker sofa og en god bok fremfor cafeliv eller livlige fester.

Det er stadig mer skriverier, bøker og artikler om den introverte lederen, ektefellen eller vennen. Men for hver artikkel om introversjon er det minst femti artikler om den karismatiske ekstroverte! Det var da jeg enda en gang så overskriften «Lær å bli karismatisk» jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker med deg.

Først litt fakta: Introversjon og ekstroversjon er den eneste «personlighetsdimensjonen» det er bred enighet om blant verdens psykologer. Du er født ekstrovert eller introvert. Punktum. Men du er ikke enten eller, det er et veldig viktig poeng!

Det handler om hvorvidt du som person best henter energi (lader batteriene dine) i rolige omgivelser, i en verden med fordypning, undring og ettertenksomhet. Eller om du henter energi i den ytre verden full av inntrykk og liv, hvor aktiv interaksjon med andre lader batteriene dine.

Et annet kjennetegn er at den introverte som oftest gjør sine vurderinger inne i sitt eget hode (tenke-handle-tenke), mens den ekstroverte gjerne snakker tankene sine (handle-tenke-handle). Den store forskjellen, som du kanskje ser, er hvor personen naturlig trives best, (og hvor mye lyd personen lager, for å forenkle det litt).

Et veldig viktig poeng er, det ene er ikke bedre enn det andre, dog har tiår med artikler om karisma, positivtet og engasjement ført til at  den introverte personen er blitt stående utenfor det gode lag. Det ekstroverte idealet har vokst frem som det foretrukne.

Utfordringen som mange introverte mennesker står overfor er at de må oppføre seg ekstrovert for å bryte igjennom, for å bli sett på møter eller for å overbevise i sosiale situasjoner. Den introverte blir fort oppfattet som sjenerte eller lite deltagende. Den ekstroverte ektemannen ser på sin (introverte) kone og mener hun er asosial. Det (introverte) barnet som tvinges ut i leikaring med de andre barna. («For man må jo delta!»).  Eller den ekstroverte lederen som ser på sin (introverte) medarbeider og lurer på hvorfor i alle dager han ikke bidrar mer og er mer utadvent.

Så, er du en introvert eller en ekstrovert? Og, et kanskje enda viktigere spørsmål; tar du hensyn til det i det daglige? For å leve på tvers av sin naturlige måte å hente energi på kan over tid være svært slitsomt og frustrerende.

Og det gjelder enten om du er introvert eller ekstrovert.

 

-AndersHov

Publisert

Når det å ta feil er riktig..

Hva med å starte helgen med en deilig filosofisk godbit? Hjelpekunst kaller han det, filosof, psykolog og offisiell smarting; Søren Kierkegaard (1813 – 1855):

«At når du skal lykkes med å lede et menneske til et bestemt sted, må du først og fremst finne han der han er og begynne der.

Det er nemlig hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver som ikke ser dette, han lever faktisk i en innbilning når han mener å kunne hjelpe den andre.

For virkelig å kunne hjelpe en annen, må du riktignok forstå mer enn han, men først og fremst må du starte med å forstå det han forstår. Når du ikke gjør det, så hjelper din kunnskap ham slett ikke. Og vil du da allikevel gjøre din kunnskap kjent for han, så er det fordi du er forferdelig stolt, og i stedet for å hjelpe han egentlig vil beundres av han.

Men all sann hjelp begynner med ydmykhet; hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe, og da forstå at å hjelpe ikke handler om å være den allvitende, men den tålmodigste.

At det å hjelpe er en villighet til å inntil videre finne seg i å ha feil, og ikke forstå, hva den andre forstår.»

Kunsten å hjelpe er ikke ulik kunsten å lytte. Og legger vi dette prinsippet til grunn, vil ikke det bety at det er mye hjelp som egentlig ikke er hjelp? Råd og vink som enkelt og greit alltid vil falle på stengrunn? Avgjørelser som alltid vil tas på sviktende grunnlag? Hjelp som ikke hjelper. Hjelp som ikke en gang er hjelp.

Så når vi lytter til vår kollega, vår ansatt eller vår bedre halvdel, hjelper vi dem da? Ja. Men først og fremst hjelper vi oss selv, til å forstå. Noe som igjen gir oss muligheten til å hjelpe riktig!

-AndersHov

Publisert

Unboss – den nye lederen?

De beste bossene er Unbossene, påstår noen. De bygger på verdier. Ikke på makt. Og jeg kan langt på vei si meg enig.

I den nye boken Unboss av Lars Kolind og Jacob Bøtter snus den konvensjonelle lederoppfatningen på hodet og forfatterne viser hvordan Unbosser inspirerer folk til å tenke og beslutte selv. Og selvsagt, hvordan dette skaper resultater og bunnlinje!

Unbosser gjør ansatte til partnere og kundene til deres servicemedarbeidere. Det er rett og slett en inspirerende bok som stiller seg i rekken av nyere litteratur og forskning som peker på ydmykhet og omsorg som de nye triggerne for effektivitet. For det paradoksale er at lederens bruk av sosio-emosjonelle virkemidler avtar i samme grad som medarbeiderens behov for dem øker.

Vel, det handler ikke bare om myke verdier og lytting. Fremtidens ledere vil jeg påstå er en kombinasjon av det visjonære, det profittsøkende og det lyttende. Og jeg vil også påstå at det er den sistnevnte vi som ledere har mest å gå på for å bli enda mer effektive. Så hvorfor lytter de beste lederne mer enn de dårlige?

1. For enda bedre å forstå kunden og medarbeiderns behov
2. Oppnå en større forståelse av hva som virkelig foregår i organisasjonen
3. For å få tilgang til enda bedre ideer og nye perspektiver

God ledelse er ikke bare gode resultater, god ledelse er å hente ut det beste av dine medarbeidere, som igjen gir disse gode resultatene. Da blir det bærekraftig!

Carl Otto Scharmer, professor ved det amerikanske universitet MIT, som er lengst fremme i verden på ledelsesforskningen, hevder det følgende:

«I det 21. århundre kan bare de beste resultater oppnås hvis organisasjonen skaper et milljø hvor de kan slippe løs de krefter som ligger latent i deres medarbeidere»

Så hvordan kan du forbedre ledelsen din?

Vil du være med på et eksperiment?

I uken som kommer, velg deg ut et av perspektivene under:

– Mål tiden du lytter og tiden du snakker. Ut i fra dette vil du finne din Lytte-til-Snakke rate (LTS).
– Mål antall spørsmål du stiller ift. svarene du gir. Dette gir deg STS-raten din.

Gjør du dette har du plutselig noe konkret og målbart å forholde deg til. Og er du virkelig interessert i å forbedre lytteferdighetene dine, kan du få hjelp av din assistent eller en kollega til å hjelpe deg å loggføre. Høres det sprøtt ut? Høres det for drøyt ut? Ja, vil du kanskje si. Men da spør jeg deg; Hvor sprøtt er det egentlig å ville lytte bedre, forstå bedre og lede bedre? Hva med å bli en Unboss?

Jeg runder av med å sitere et av hovedfunnene til Collins i den fantastiske boken «Good to great». Lead with questions, not with answers!

-AndersHov

Publisert

Surkållytting og storhandel

Jeg møtte meg selv skikkelig i skuffen her forleden dag…

Madamen og jeg har bestemt oss for å gjøre et større matinnkjøp pr uke, da hun leste i et magasin at det var veldig økonomisk. Jeg er jo sjeldent fremmed for å spare en slant, og om vi kan spare nok penger til en tur til Mexico (som det sto i bladet) så gjerne for meg. Bra initiativ kjære!

Så, søndag kveld var tiden kommet for at vi skulle planlegge mandagens storhandel. Som den bevisste kommunikatøren jeg er (les. forsøker å være) spurte jeg om hun kunne lukke ned pc´n, slik at vi kunne være helt tilstede i planleggingen. Hun la vekk pc´n, forståelsesfull som hun er, og vi var klare for planlegging. Så skjedde det noe interessant. Jeg står parat ved matskuffen for å sjekke hva vi har og hun foreslår en middagsrett. Hvorpå jeg snarlig parerer, «Ja, så kan vi bruke den surkålpakka her, den går jo snart ut på dato». Jeg ser bort på min kjære, hun rister på hodet og svarer, «Det var jo nettopp det jeg sa».

En klassisk tabbe. Hvilken planet var jeg entlig på?

Som du kanskje har merket er smarttelefoner og nettbrett utrolig forstyrrende elementer for samtalen, men det er jammen meg ubevisste tanker også. Nivå 1 lytting var det som skjedde med meg søndag kveld. Eller Surkål-lytting som jeg fra og med søndag alltid vil kalle det.

(For mer om nivå 1 lytting – klikk på «Hemmeligheten bak all effektiv lytting» til høyre)

Lytting forekommer som nevnt tidligere på flere nivåer. Noen ganger er vi mest opptatt av oss selv (naturlig nok), andre ganger er vi fokusert og tilstede for den andre. Og andre ganger lytter vi med mer enn bare ørene våre, vi lytter kanskje med øynene, med spørsmål, eller til og med kanskje med intuisjonen vår. Poenget er at dette varierer alt ettersom hvilke situasjon vi er i.

Så, hvilken lytter er du? Eller i hvilken lytte-kategori befinner du deg oftest i?

Ikke-lytteren: Det gjøres lite eller ingen forsøk på å høre hva som blir sagt. Det er nærmest å betrakte som uekte lytting. Det handler egentlig mest om ikke-lytteren selv. Her avbrytes det over lav sko og han må alltid ha det siste ordet. Ikke-lytteren er ofte beskrevet som en sosial katastrofe og «bedreviter».

Den marginale lytteren: Hun hører noe mer enn ikke-lytteren. Det lyttes overfladisk, og det er aldri noe ønske om å gå under overflaten. Hun utsetter utfordringene som kommer opp i samtalen. Hun blir ofte forstyrret av egne tanker og ideer om temaet. Når hun først lytter er det ofte etter fakta mer enn hovedidéene. Faren med den marginale lytteren er at det virker som hun lytter, og den andre parten kan føle seg forstått.

Den evaluerende lytteren: Han forsøker å virkelig å høre hva som blir sagt, men ikke nødvendigvis hva som menes. Han er god på lytte-teknikkene, men legger ikke merke til den andres kroppsspråk, tonefall og ansiktsuttrykk (les: trist, frustrert, stresset). Han tror han virkelig forstår de som er rundt ham, men egentlig er han bare flink til å forutse hvor samtalen går, og former fortløpende meninger om hva resultatet bør bli.  

Den aktive lytteren:  Hvis du ungår å evaluere det den andre sier, og virkelig klarer å sette deg inn i den andres sko, så er mestrer du virkelig lyttingens øverste nivå. Du lytter fokusert, er nysgjerrig og ønsker å forstå, og du viser dette gjennom å bruke hjelperegelen BUFF. Du avbryter ikke. Du er faktisk veldig obs på å ikke avbryte, og legger merke til når den andre ønsker å si noe, og gir umiddelbart rom. Du lytter til meningen bak ordene, du lytter til og med til hva som ikke blir sagt.

Millionspørsmålet er ikke om du er den ene eller andre lytteren, for vi beveger oss alle opp og på disse nivåene. Det handler derimot om å være den riktige lytteren til den riktige tiden, det være seg i en kritisk medarbeidersamtale eller i et viktig salgsøyeblikk.

Eller kanskje enda mer kritisk, når du skal planlegge neste ukes storhandel.

-AndersHov

Publisert

Å spise eller ikke å spise?

Det er vel neppe spørsmålet, men apropos abstrakt vs. konkret ordbruk i forrige innlegg
(«Er vi på samme planet?»).

Hver trikketur jeg tar byr alltid på noe nytt. Jeg vokter meg som regel alltid for å høre på musikk eller snakke i telefonen når jeg sitter på med den blå trikken. Rent kommunikativt er det en gavepakke å kjøre blå trikk. Det er alltid noe spennende som skjer mellom to personer, i form av alskens rare samtaler. Tyvlytte sier du? Ja. Det er helt riktig! En sann glede.

(Før du leser videre kan det være lurt å klikke innom innlegget «Er vi på samme planet?» i menyen til høyre.)

I dag var det et kjærestepar som ble rammet av min (ikke så altfor) diskrete tyvlytting. Helt opplagt et kjærestepar hvor den ene er veldig abstrakt i ordbruken og den andre veldig konkret. Født sånn. Helt i orden. Det var tydelig at herremannen (den abstrakte) var stresset over et foredrag han skulle holde senere i uken. Og damen var tydelig overarbeidet og stresset på jobben. Egentlig litt småirritabel der hun satt.

Herremannen ba både høflig og pent om hun kunne vise en del takhøyde overfor ham de nærmeste dagene, om hun kunne være ekstra tolerant og «spise ganske mye» (sitert ordrett).

Damen ble sittende som et spørsmålstegn. Før hun spurte. Spise mye? Hva mener du? Skal jeg spise mer mat bare fordi du skal holde et foredrag?

Klassisk abstrakt og konkret. Denne gangen med humoristisk utfall.

 

-AndersHov

 

Publisert

Er vi på samme planet?

Har du noen gang hatt den spørrende følelsen av om du er på «the same page» som den du prater med? Eller om dere i det hele tatt er på samme planet? Guess what. Helt greit. Helt naturlig. Det handler ganske så ofte om to fundamentalt forskjellige måter å velge sine ord på. Det som ikke er greit er å anta at dette sier noe om egenskapene, gjennomføringsevnen eller beslutningsevnen til denne personen.

Hørt på t-banen uka før vinterferien:

Kone: Åh, nå skal det blir godt med vinterferie!
Mann: Ja, deilig! Total frihet uten forpliktelser og mas fra verden. Kun oss og sola.
Kone: Huh? (les: kona ser ut som et spørsmålstegn)
Mann: Hva gleder du deg til da? 
Kone: Gå på ski, få trent. Spist god mat. Slappe av.

Grovt sett deler vi mennesker og ordbruk inn i to hovedgrupper. Majoriteten av oss foretrekker å bruke ord og uttrykk med konkret betydning, mens den andre delen av oss foretrekker abstrakte ord og vendinger. Dette gjør vi helt ubevisst, det er bare sånn vi er.

Hørt på kontoret:

Leder: Nå skal vi sette gang et stort og utrolig spesielt prosjekt.
Medarbeider: Åh. Skal vi ikke bare gjennomføre de tiltakene vi ble enige om forrige uke?
Leder: Jo, det var det jeg mente

Den ene typen bruker ofte generelle beskrivelser, bilder, metaforer, ”svevende” ord og konsepter. Den andre snakker mer om spesifikke detaljer, har bokstavelige formuleringer, bruker «empiri» og fakta. Uflaksen for de «abstrakte» er at de ofte blir sett på som «urealistiske, svevende og lite konkrete» mens de «konkrete» kan bli sett på som ”fantasiløse og kalde”.

Utfordringen når det gjelder samarbeid oppstår når disse to «typene» skal snakke sammen, diskutere og komme frem til felles løsninger. Enten det er i en arbeidssituasjon eller i samtalen over kjøkkenbordet. Om vi ikke er bevisste disse forskjellene kan det fort gå utforbakke.

Nå gjelder det å legge vekk telefonen, skru på intensjonen om å lytte og forstå og BUFFe seg hele veien til suksess.

-AndersHov

Publisert

Ikke frykt stillheten..

Stillhet i samtalen er et annet aspekt ved aktiv lytting og er en potensiell utfordring for dialogen. Stillhet i samtaler kan ofte være ubehagelig, og det kan av og til være kjekt og BUFFe oss bort fra kjedelige stillheter (les. Aldri mer pinlige stillheter…). På en annen side, stillheten kan også være en sterk bidragsyter til fremgang i samtalen. Så ikke vær redd stillheten, den kan være din venn. Så vær dens venn tilbake.

Tomrommet som oppstår i alle samtaler fylles ofte for raskt med nye spørsmål eller egne betraktninger fordi stillheten oppleves som vanskelig å håndtere. Dersom lederen og medarbeideren (eller mann og kone for den saks skyld) er bevisst på denne stillheten og lar den eksistere kan den være en viktig katalysator for å komme hakket lengre ned til de enda mer funderte tankene. Et annet oversett faktum er at noen mennesker foretrekker lengre tid enn andre for å prosessere dialogen i eget hode.

Det viktigste er, talk about it! Snakk om hvordan dere opplever de stille øyeblikkene (før eller under samtalen) og legg en liten slagplan for å håndtere dem. Welcome the silence! Ikke vær redd. Den biter ikke.Ta noen rolige og dype pust, senk skuldrene, det hjelper.

Stillheten kan også gi rom for kontakt med intuisjonen, som er en form for ”beslutningshjelper” som ikke er basert på rasjonelle fakta. Det høres kanskje litt fluffy å begynne å snakke om intuisjon, men vi omtaler den ofte som et «instinkt» eller «gut-feeling», og den skal ikke kimses av. Intuisjonen er viden kjent i Østen, og Zen Buddhismen, og er på full vei inn i nyeste lederforskning. Så lenge det er ok for den andre, prøv gjerne ut intuisjonen din som en del av den aktive lyttingen. Det kan være en stor sannsynlighet for at følelsen du sitter med vil kunne hjelpe samtalen til å ta kvantesprang.

Hvordan prøve ut intuisjonen din spør du kanskje? Om du lar stillhet få være stillhet, og ikke er for opptatt av hva du skal si straks, så vil du kanskje merke at du av og til får en anelse av hva den andre personen prøver å formidle. Simpelthen be om tillatelse til å få sjekke ut en ting, og «blurt your intuition»!

Og skulle du ikke treffe med «gut-feelingen», shit happens. Det var verdt et forsøk. Jeg synes du var modig, jeg!

-AndersHov

Publisert

Aldri mer pinlige stillheter…

Og opplever du aldri pinlige stillheter er du enten en knallgod skaper av dialog eller så prater du høl i huet på de rundt deg.

Har du noen gang sittet i en medarbeidersamtale og ikke helt visst hva du skulle spørre om? Eller vært i en eller annen «mingle-situasjon» desparat forsøkende å finne ut hva du skal si? Eller på en første date?

Hvem har ikke? Have no fear, the answer is here! BUFF. Noter deg disse fire bokstavene:       B – U – F – F.

Buff er et akronym for dine fire veldig hjelpsomme hjelpere «Beskriv, Utdyp, Forklar, Fortell». Og disse sørger for å holde en hver samtale gående hur lenge som helst. Enten det er for å utbrodere et tema du er interessert i, eller for å hjelpe deg å danne et felles bilde av hva som menes rundt møtebordet eller simpelthen for å være en fantastisk samtalepartner.   Let´s face it, alle liker å snakke om seg selv, og BUFF gjør det enklere. Så om du ønsker å bli en bedre samtalepartner, don´t fake it, BUFF it!

BUFF fungerer utmerket med hjelperen «Mer».  «Beskriv mer om det», «Kan du utdype det litt mer?», «Fortell mer om det», «Det var spennende, forklar mer!»

BUFF som virkemiddel tar av når du kobler det sammen med nøkkelord du oppdager i den andre partens fortelling. Slik kan du hjelpe samtalen, ikke ut på villspor, men til kjernen av meningen, kilden til gleden eller frustrasjonen, og rett og slett til løsningen. Nøkkelord er ofte ord som er noe sterkere i valøren enn andre ord. Det kan være «respekt» (du sa respekt, fortell mer om det), eller «skuffet» (skuffet? kan du utdype det litt).

Vanligvis forsøker vi å finne løsninger for personen vi sitter overfor. Og som regel er dette ut i fra et ønske om å hjelpe, eller av kjærlighet, eller som en følge av at vi som ledere tror det er løsninger vi skal komme med.

«Skuffet sier du? Ikke bekymre deg, dette kommer til å gå bra! Det du kan gjøre er…» (zimzallabim: du er på dialogisk glattis)

«Respekt ja, helt enig, du burde lære han en lekse! Jeg skal fortelle deg hva som fungerte for meg» (vips: nivå 1 lytting og full brems av dialogen)

Min beste læring som leder var for ti år siden da en medarbeider delte en fortvilende utfordring hun sto overfor. Jeg kom med en og annen lam løsning, og kapitulerte med å si at jeg ikke visste hva jeg skulle svare henne. Hun nærmest skrek tilbake; «Det er ikke svarene dine jeg vil ha, jeg vil bare at du skal høre». Og det var løsningen, rett der, så enkelt. Å hjelpe henne å snakke ut. Ved å lytte aktivt, med nysgjerrighet og genuin interesse. Jeg buffet hele kvelden og medarbeiderens tillit var sikret for årtider fremover.

 

Min utfordring til deg. BUFF minst 5 ganger i 5 samtaler denne uken. Se hvor det tar deg.

 

–AndersHov 

Publisert

Hemmeligheten bak all effektiv lytting…

Når det gjelder å oppnå raskere og mer bærekreftige resultater har jeg tidligere understreket viktigheten av intensjonen som ligger til grunn for å lytte, er den oppriktig? Hvis vi nå legger til grunn at det hvertfall finnes noen god grunner til å lytte til medarbeideren, lederen eller ektefellen din, kan vi ta det et hakk videre..

Hemmeligheten ligger i å mestre lytting på to nivåer. Vel, egentlig er hemmeligheten å mestre ett nivå, det første kan vi alle allerede. Legg fokus på å trene opp det som kalles «nivå 2-lytting»! Er det så enkelt? Ja. Så enkelt er det. Det rare er at det ikke er fancy. Det er ingen «cool wrapping». Det er bare dønn effektivt. Simple.

La meg kjapt ta for meg lytting på nivå 1. Da er vi selv hovedpersonen i samtalen og vi er først og fremst opptatt av oss selv og vår egen mening. Du kjenner kanskje til denne type lytting fra en samtale rundt kaffeautomaten, i middagsselskapet eller når vi har noen venner over for å se på fotballkamp. Vi får umiddelbare assosiasjoner, enten inni hodet vårt eller uttalt med ord, og samtalen skifter spor i et milisekund, og den andre står igjen «pizzled».
Slike samtaler kan være interessante og morsomme, eller slitsomme og lite fruktbare, alt ettersom. Og det er ikke noe galt med denne typen samtaler, men de bør oftest betraktes mer som informasjonsutveksling og er et mindre godt utgangspunkt for effektiv ledelse. Paradoksalt nok er det på første nivå de aller fleste ledere befinner seg mesteparten av tiden.

Gevinsten for ledere (og medmennesker) kan være enorm dersom lyttingen oftere flyttes opp på nivå 2, også kalt «fokusert lytting». Når det lyttes fokusert har det skjedd et slags mentalt skifte hos lytteren og den andre parten blir hovedpersonen i samtalen. Nå lytter lederen for å forstå og lytter med nysgjerrighet. Lederen evner nå å nullstille sine egne tanker og synspunkter og ønsker å høre  det medarbeideren har å si. Å lytte med slik oppriktig nysgjerrighet er faktisk den viktigste kvaliteten for å starte en god samtale og holde på energien i samtalen, og dermed et veldig godt utgangspunkt for å ta gode og bærekraftige avgjørelser.

Jeg vil komme tilbake til hjelsomme teknikker senere, men start med lytte-snakke brøken jeg har nevnt tidligere. Se om du kan snakke mindre enn 50% av tiden i en samtale, og snik inn noen spørsmål som inneholder «Du»

Vær interessert, ikke interessant. Da blir du mye mer interessant.

-AndersHov

Publisert

Blir du også pizzled?

En blanding av «Puzzled» og «Pissed off».

New York times lanserer ordet «Pizzled» om  den følelsmessige reaksjonen den ene personen i en samtale får når den andre lar seg forstyrre av telefonen sin.

Så en blanding av forundret og forbannet over mangelen på respekt fra den andre. Hvordan kan det vi snakker om nå, være mindre viktig enn den sms´en der?

Så det som skjer i hodet (og hjertet) til den ene (og det skjer oftere enn vi tror) er følgende: Jeg var faktisk på vei til å dele noe veldig viktig med deg, men du valgte faktisk og ikke bli i samtalen med meg, men heller sjekke ut om det var noe viktigere på den helsikkes telefonen din! 

Bruk 30 sekunder nå. I går, ble du pizzled (eller kanskje «forbandret»)? Eller i morgentimene i dag? Eller er det en sjanse for at du gjorde noen pizzled?

-AndersHov

Drevet av WordPress