Anne Kat! Jeg gjorde som du sa. Jeg leste hele teksten. Så gjorde jeg en feil. Jeg putta deg i kategorien frustrert frue. Så la jeg merke til at debatten ballet på seg.
Kanskje jeg ikke burde bli forundret over det du skriver, for muligens er du bare frustrert over seertall eller fraværet av Nytt På Nytt-suksessen?
Folk har vel blitt frustrert av mindre?
For er det noe den dagligdagse historien kan lære meg er det er alltid noen som blir hissig og bitre når andre lykkes eller simpelthen når noen skiller seg ut og Gry Sinding er jo et godt eksempel på begge deler. I tillegg, det er vel kanskje bare en måte å få oppmerksomhet på, og det klarte du jo. Og debatt er jo fint da!
Et paradigmeskifte
Med tanke på Gry Sindig vil jeg, basert på ditt noe bitter-aktige innlegg i VG, spørre deg om du på noe vis føler deg spirituelt og mellommenneskelig fattig? Jeg skal utdype. I følge Carl Otto Scharmer og Peter Senge, nestorer og foregangsmennesker innenfor dialog- og ledelseforskningen ved USAs beste universiteter, så er det nettopp denne usynlige fattigdommen som brer seg over den vestlige halvkule.
I slike dimensjoner at vi ikke merker det en gang.
Det er ikke en fattigdom som måles i kroner og øre, men det er en følelse av materialismens overtak og en stadig svakere relasjon til våre medmennesker. Det er sikkert mange årsaker til dette, men både religionens og filosofiens «bortgang» i vesten har fratatt et rom for refleksjon, ettertanke og selv-refleksjon, et rom mange nå finner sammen med en personlig og profesjonell samtalepartner. Du kjenner sikkert til det, den utrolige gode følelsen av å bli lyttet til, forstått og kanskje til og med utfordret til å ta stegene du vet skal til?
Det er kanskje ikke så rart at mennesker blir mer og mer opptatt av kvaliteten på livet sitt fremfor kvantiteten av ting og materialistiske goder? Vi befinner jo oss rimelig høyt i Maslows behovspyramide. Vi ønsker å oppleve noe annet, ha mer fritid og mer opplevelse.
Mange vil ha det til at vi er i ferd med å bli et latere folkeslag. De har sikkert noe rett i det, samtidig kan det være vel så sannsynlig at flere av de forrige tiårs «oppskrifter» på lykke er i ferd med å gå ut på dato, og at vi derfor befinner oss i et slags vakuum som blir synlig i diskusjonen omkring mye omtalte work-life balanse.
Coachingens hovedproblem
Men du, Anne Kat. Selv om det er en ubeskyttet tittel, se etter coacher med internasjonale sertifiseringer. Det er som oftest solide saker, særlig de som er tilknyttet International Coach Federation!
Coaching og Anne-Kat
Som grundig utdannet coach, men både utdanning fra amerikanske CTI (verdens første og største institusjon for utdanning av profesjonelle coacher) og akademisk coaching- og lederutdannelse fra Handelshøyskolen BI blir også jeg, i likhet med Gry Sinding, litt lei meg over ditt innlegg i VG.
Det kan være at du er litt bitter og det kan hende at du ikke er det, jeg skal forsøke å ikke begå samme tabben som deg og komme med enda flere flåsete uttalelser. Men jeg vil si til deg Anne-Kat, at argumentene dine faller på sin egen urimelighet. Ved å påstå at mennesker ikke kan tenke selv eller ta egne sunne beslutninger setter du deg selv til dommer over andres fatte- og beslutningsevne, noe jeg stiller meg svært kritisk til og som jeg synes lukter av respektløshet.
Du vil kanskje svare meg med eksempelet ditt om massesuggesjon; men hvor finnes ikke den? Den finnes i alle slags kurs, kulturer og arrangementet, alt fra OL, bedriftsseminarer, mindfullnessamlinger, guttekvelder og landskamper. Og den finnes i samfunnet vårt forøvrig, forkledd i stilige merkeklær, skinnende mobiltelefoner, vesker og Teslabiler. Det såkalt «objektive» eller «mainstream» er vel ikke annet enn en haug med subjektive meninger som alle blir enige om er akseptert å mene noe om? Det er ikke noe nytt.
All ære til dem som inkluderer litt ikke-materialistisk utvikling i livet sitt. (Disclaimer: jeg er tilbyder av coaching tjenester til både bedrifter, ledere og privatpersoner)
Tre spørsmål til Anne-Kat
1) Hva legger du egentlig i etisk tvilsomt landskap? Du kan jo sjekke ut de etiske retningslinjene til ICF her hvis du trenger litt påfyll?
2) Du har tydeligvis erfaring med coacher, hva gikk galt?
3) Vil du ha fem coachingtimer av meg? Jeg spanderer dem. Så kan vi ha litt massesuggesjon, bare du og jeg. Jeg har tatt trikken med deg mange ganger, du har veldig fine klær og store fine solbriller. Jeg synes du er kul!
Men vil du ikke ha meg; så kan du hvertfall få tre tips når du nå kanskje skal ut å finne deg en helt egen coach:
– Sørg for å undersøke at coachen din har en utdannelse (gjerne internasjonal) som er godkjent av ICF.
– Sørg for å velge en coach som hvis utdannelse innebærer reell fysisk coaching i hundretimers klassen i tillegg til minst 100 timer klasseromsundervisning og konferanser. De fleste profesjonelle coachinstitusjoner vektlegger lengre tid avlæring av vaner og holdninger før det innarbeides nye vaner, forankret i både teori og praksis.
– Sørg for å få snakket med en eller flere referansepersoner som coachen lister opp på sin hjemmeside
– Ved å velge en ICF-coach har du en ekstra trygghet i forhold til de omfattende etiske retningslinjene som ICF legger til grunn for sine medlemmer.
Til slutt Anne Kat, jeg vil rent personlig anbefale deg å velge en Co-Active coach (CPCC).
Visste du at CTI-utdannende coacher har en utdannelse i samarbeid med Harvard University? Og som gir ACE-poeng (American Council on Education)? Og som derfor ligger på linje med utdanningene til American Management Association, FBI og Microsoft, for å nevne noen.
Hey, I’m just sayin’!
Med vennligste hilsner fra
Anders Hov
Coach
I CPCC/ACC sertifisering
ICF medlem
Styremedlem i foreningen for Co-Active coacher i Norge
