Hva med å starte helgen med en deilig filosofisk godbit? Hjelpekunst kaller han det, filosof, psykolog og offisiell smarting; Søren Kierkegaard (1813 – 1855):
«At når du skal lykkes med å lede et menneske til et bestemt sted, må du først og fremst finne han der han er og begynne der.
Det er nemlig hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver som ikke ser dette, han lever faktisk i en innbilning når han mener å kunne hjelpe den andre.
For virkelig å kunne hjelpe en annen, må du riktignok forstå mer enn han, men først og fremst må du starte med å forstå det han forstår. Når du ikke gjør det, så hjelper din kunnskap ham slett ikke. Og vil du da allikevel gjøre din kunnskap kjent for han, så er det fordi du er forferdelig stolt, og i stedet for å hjelpe han egentlig vil beundres av han.
Men all sann hjelp begynner med ydmykhet; hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe, og da forstå at å hjelpe ikke handler om å være den allvitende, men den tålmodigste.
At det å hjelpe er en villighet til å inntil videre finne seg i å ha feil, og ikke forstå, hva den andre forstår.»
Kunsten å hjelpe er ikke ulik kunsten å lytte. Og legger vi dette prinsippet til grunn, vil ikke det bety at det er mye hjelp som egentlig ikke er hjelp? Råd og vink som enkelt og greit alltid vil falle på stengrunn? Avgjørelser som alltid vil tas på sviktende grunnlag? Hjelp som ikke hjelper. Hjelp som ikke en gang er hjelp.
Så når vi lytter til vår kollega, vår ansatt eller vår bedre halvdel, hjelper vi dem da? Ja. Men først og fremst hjelper vi oss selv, til å forstå. Noe som igjen gir oss muligheten til å hjelpe riktig!
-AndersHov
