Er menneskelig konkurs mulig?

Og nå snakker jeg ikke om personlig konkurs. For det blir mer den finansielle termen for å gå over ende. Menneskelig konkurs blir det motsatte av full jackpot i livets lotteri, tenker jeg.

Om Deg AS var notert på børs så ville troligens aksjene dine gått som Opticom på 90-tallet eller Apple i de senere år. Menneskelig konkurs ville være tilsvarende aksjekollapsen i samme Opticom, eller som det som kommer til å skje med Apple (Hmmm? Forsøkte Anders seg nettopp på en Peter Warren aksjespådom??). Neida, men fra spøk til alvor dere, la oss holde oss på plussiden av skalaen. La oss ikke snakke om konkurser. La oss heller snakke om profitt. Det er der oppsiden er. Som personlighets-psykologene har funnet ut for lenge siden, det er i styrkene våre vi skal finne energi og fremgang, ikke i svakhetene.

La meg fortsette med de merkantile metaforene. I alle bedrifter eksisterer det former for ledelse, som populært defineres som å ”skape resultater gjennom andre”. Da blir mitt spørsmål, finnes det også personlig ledelse? Og ville det da defineres som det å «skape resultater gjennom seg selv»? Jeg tror det. Her er en historie om en personlig markedsundersøkelse som ble gull verdt og som ville komme til å stille store krav til den personlige lederen:

For flere år siden fortalte en mann endelig sin historie.

Noen år tidligere hadde han fått en dødelig diagnose. Etter å ha konsultert en rekke leger, som alle bekreftet diagnosen, gikk han gjennom den fasen som de fleste som opplever en slik situasjon gjør. I uker fornektet han hva som hadde skjedd. Men gradvis, med hjelp av sine venner kom han til å slå seg til ro med at kun skulle leve noen ganske få måneder. ”Plutselig hendte det utroligste” sa han, ”jeg simpelthen stoppet å gjøre alt som ikke var essensielt, som ikke betydde noe. Jeg startet på prosjekter som jeg alltid hadde hatt lyst til å gjøre sammen med barna. Jeg stoppet å krangle med kona. Når noen råkjørte forbi meg i trafikken eller gjorde noe annet som jeg før ble irritert av, ble jeg ikke lenger sinna. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å avse for noe slikt.

”En dag ringte telefonen. Det var legen min. ”Vi har kommet frem til en annen diagnose” sa legen. Du har en sjelden, men kurerbar sykdom”.

”Etter noen øyeblikk med stillhet rant øynene mine over og jeg gråt som en baby –ja det var gledestårer, men det var også tårer av frykt, frykt for at livet mitt skulle bli slik det det engang var».   

Denne sterke erkjennelsen handler på mange måter om å ta innover seg en god dose livsvisdom. Jeg tenker at å bygge videre på denne kraftfulle visdommen vil  kreve en sterk personlig lederstrategi. Hvordan minimere sjansen for tilbakefall til gamle vaner? Hvordan bygge videre på de «innovative» oppdagelsene han har gjort? Hvilke andre «aktører» må han ta hensyn til når han nå skal fortsette å leve et verdifullt liv? Disse er ikke helt ulike bedriftsstrategiske perspektiver som mange møter i det daglige.

Om det er slik, at personlig ledelse og ledelse i forretningsverden deler en del karakteristika, hvorfor er det ikke flere bedrifter som oppfordrer til utviklingen av personlig ledelse i sine ansatte? Det finnes sikkert mange årsaker til det. Selv vil jeg tro det er fordi det er en fremmed tanke for de aller fleste bedriftsledere. Et ukjent språk. Et uutforsket område. For fortsatt er raskere, bedre og høyere, råere. Men hva med «dypere»?

Hvem kommer til å ivareta din personlige ledelse?

 

AndersHov>

Kan livsvisdom forutses? Ikke vent til dødsleie!

Siden blogg-themen min er ”Ekthet er dynamitt” trøkker jeg til med en av livets større temaer. Ja hvorfor ikke? Det er jo ikke så ofte de står på agendaen i det daglige, så en gang i blant kan det være kjekt å dra dem opp. (Og spalteplass på vg.no får de jo heller sjeldent)

Jeg vil gjerne vie spalteplass til den viktigste oppdagelsen jeg noen gang har gjort. Det vil si, alt jeg gjorde var å lese noen linjer, noen linjer som skulle vise seg å sette i gang noen uvurderlige prosesser. For det er jo tross alt en god del sannhet i det Frank Beck sier;

«Det er meg det kommer an på«

Alt startet med den australske sykepleieren Bronnie Ware og hennes mangeårige jobb med smertelindring for mennesker som var inne i livets siste uker, på dødsleiet rett og slett. Hun forteller om den utrolige klarheten mennesker får når slutten nærmer seg med stormskritt. Disse øyeblikkene av klarhet, nærmest for åpenbaringer å regne, skrev Ware ned gjennom flere år og delte disse med allmenheten for noen år siden. Utgangspunktet for hennes kvalitative forskning var ganske enkel, om pasientene på dødsleiet hadde noen angre i livet, eller om det var noe de så gjerne skulle gjort annerledes?

Det underlige, iflg Ware, var at det var lite prat om ekstravagante opplevelser, middager, viner eller fallskjermhopping. Den aller vanligste angeren var faktisk:

«Jeg skulle ønske jeg hadde hatt motet til å leve et liv tro mot meg selv,
og ikke det livet andre forventet av meg».

For å sitere Ware; «når mennesker innser at livet snart er over, og ser tilbake med klarhet, er det lett å se hvor mange drømmer som har forblitt bare det, drømmer. Flesteparten hadde ikke engang oppfylt halvparten av drømmene sine, og de måtte dø vel vitende at dette handlet om valgene de hadde tatt, eller ikke tatt»

Så er spørsmålet mitt til deg som leser dette. Kan livsvisdom som dette forutses? Og spør du meg tilbake, er svaret et krystallklart ja.

Men spør du meg om det betyr at vi må slutte jobben vår, dra jorda rundt eller skille lag med vår bedre halvdel, så tror jeg svaret er klinkende nei. Det er nettopp dét, det ikke handler om. Det sistnevnte er en form for selvrealisering som av en eller annen grunn har blitt stående som ganske dominant de senere år.

Så hva er da svaret? Er jeg en av de som mener de har svaret på slike ting? Nops. Det ville jo bare vært helt sprøtt. Men jeg er en av de som gjerne vil utfordre deg til å reflektere over hvilken livsvisdom det kan være verdifullt å forsøke å forutse. En måte å gjøre dette på kan være å drodle over spørsmål som dette; Når jeg dør, hva vil jeg hvertfall ikke angre på? Eller; Hva trenger jeg å endre på fra og med i dag?

Kan vi vente med å reflektere over slike temaer? Ja i høyeste grad. Men spørsmålet bør vel heller være; hvor lenge kan vi vente?

Å sette livet i perspektiv på denne måten høres kanskje bisart ut, men det er ikke noe nytt. Slike perspektivsettende teknikker brukes i alt fra toppidrett og mental trening til ledelsesrefleksjon i kunnskapens høyborger.

Kanskje handler det bare om å risikere litt mer i dag, enn i går? Og det er det aldri for sent å gjøre. Heldigvis.

Takk for at du klikket deg innom bloggen min i dag. Jeg runder av med Hugo Prathers vise ord om det å risikere..

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som svak
Å komme en annen i møte er å risikere 
å bli involvert
Å vise følelser er å risikere å vise sitt 
egentlige jeg
Å gi uttrykk for sine drømmer er å risikere 
å tape ansikt
Å vise omsorg er å risikere å ikke få noe igjen
Å leve er å risikere å dø
Å håpe er å risikere fortvilelse

Når du risikerer, utsetter du deg for farer
Men den største faren i livet er å ikke risikere
Den som ikke risikerer å gjøre noen ting,
har ingenting, er ingenting
Du kan kanskje unngå lidelse og sorg, men
du kan ikke forandre deg, føle, vokse, elske, leve
Den som ikke risikerer er lenket til sine holdninger
Den som ikke risikerer har forspilt friheten og 
blir en slave
Bare en person som risikerer er fri.

-AndersHov