Det er på sin plass å begynne med en presisering.
Jeg blir ikke sinna som i sint på noen, det er mer en fortvilelse – denne forbedringsfellen gjør meg oppriktig lei meg.
Jeg har hatt to disruptive og definerende øyeblikk i min utvikling. Felles for begge øyeblikkene er kvantesprangene jeg tok inn i min egen bevissthet som igjen ledet til prosesskunnskap om forbedring av komplekse prosesser.
Det første øyeblikket fant sted i townshipen utenfor Cape Town da jeg ble kurset i dialogfasilitering rundt apartheidspørsmålene som fortsatt herjer Sør-Afrika. Innsikten jeg fikk her er for omfattende og dyptgripende til å forklare videre. Men for all del, spør gjerne.
Det andre øyeblikket fant sted på kanten av Niagarafallene, da jeg besøkte Toronto i forbindelse med en avsluttende uke i studiene av hjerneforskning og praktisk coaching.
Der på elvebredden står en statue av Nikola Tesla, og en skulptur av turbinen han plasserte under de kraftige vannfallene for å generere en massiv, nytenkende ressurs – den moderne elektrisiteten.
Min drøm er å være for mine andre det turbinen til Nikola Tesla ble for menneskeheten, en katalysator for uante muligheter, ambisjoner og drivkraft.
Og nå er vi ved kjernen,
Forbedringsfellen.
Disse enorme vannfallene er en god metafor på hva som gjør meg sinna og fortvilet, og samtidig så vanvittig optimistisk!
Menneskene jeg møter – objektivt og subjektivt – fantastiske mennesker – er ikke klar over hvor utrolig gode de er, hvor dyktige de er, hvor rå de er.
Og dette, er forbedringsfellen.
Og den har alt å si for kulturen i organisasjonen og hvordan man møter dagens utfordringer og morgendagens kompleksitet.
Jeg hadde gleden av å bidra i et møte i Pådriv for en stund tilbake, og der uttalte en klok dame seg slik: «skal vi lykkes med denne ambisiøse planen så er samspillet vårt helt essensielt». Da hun sa dette så dukket niagarametaforen igjen opp i hodet mitt – hva er kvaliteten på samspillet – farten på vannmengdene inn i turbinen – når de fleste dyktige mennesker ikke er klar over sin egen dyktighet?
Joda, vi er klar over kurs, CV, kompetanse og jeg sier ikke at det er noen generell selvtillitskrise der ute. Det jeg sier er at de fleste verken har tid, anledning eller know-how til hvordan kontinuerlig bygge bevissthet inn i våre forbedringsprosesser.
Og resultatet er alt annet enn effektivt
Vi ender som oftest opp med å bli værende i forbedringsprosesser som for lengst er gode nok og allerede kommet i mål.
Vi tar følge med styggen-på-burde-burde-ryggen hjem fra jobb og han sitter sammen med oss i sofaen med laptopen på kvelden, uten at vi vet det.
Og det perfekte ender alt for ofte opp og blir det godes fiende.
En lærende og presterende hjerne
Å være en forbedringssulten og engasjert person er utrolig tilfredsstillende, og mye av det jeg beskriver over er jo nettopp et resultat av lyst og engasjement! Det vi derimot ikke må glemme er at hjernen vår trenger en akkurat passe mengde stimuli for å være i topprestasjonsmodus, og vi går i forbedringsfellen når vi ubevisst driver frem forbedringer og ikke legger merke til kontinuerlige suksesser og det som skapte dem.
Hilsen Anders
