De første 15 årene av mitt voksne liv var jeg på autopilot. Jeg var full av selvtillit og velmenende handlinger, men jeg var like fullt selvsentrert og opptatt av mine egne gode svar fremfor de gode spørsmålene. Litt etter litt begynte jeg å bli klar over hvor jeg var på vei, og innså at endringen jeg måtte gjøre var nødt til å komme innenfra. Dette var ikke en enkel prosess, men den var nødvendig.
I dag handler mitt liv og arbeid om refleksjon, forståelse og det å være tilstede i øyeblikket – både for meg selv og for andre. Jeg tror på at vi kan unngå grunnløs skam og motstå fristelsen til å la forbruk, statusjag og overfladisk anerkjennelse styre oss. Det er viktig for meg å holde meg forankret i det som gir livet dybde og mening.
Gjennom min erfaring, utdanning og genuine interesse for menneskelig adferd, har jeg lært verdien av å møte mennesker der de er, uten fordommer eller forventninger. For meg er det ikke bare målet som teller, men reisen og utviklingen som skjer underveis.
Jeg har de siste årene reflektert mye over hvem jeg er, hvem jeg har blitt og hvordan jeg har blitt sånn.
Målet mitt var lenge å bevise Søren Kierkegaard feil, nemlig at det var mulig å ikke bare leve livet forlengs og forstå det baklengs, men å klare det motsatte. Noe jeg langt på vei har klart; og jeg er heldig som har lært mange geniale triks på veien.
For meg har takknemlighet og anerkjennelse vært en sentral del av min utviklingsfilosofi; noe som har vært svært virkningsfullt fordi det virker som de fleste mennesker har vanskelig for å legge merke til – og ta inn – det gode, spesielt det som angår oss selv. Som oftest ender vi med å gi spinkel resultat-ros fremfor å anerkjenne på en kraftfull og oppbyggende måte.
Derfor var det veldig naturlig for meg å bruke takknemlighet som et verktøy for å gi min reise hittil i livet den oppmerksomheten og verdien den fortjener.
Så jeg har sittet stille.
Reflektert.
Lagt merke til; i kronologisk rekkefølge fra barnsben av, hvilke mennesker jeg oppriktig kan huske at har spilt en rolle for meg.
Dette har altså ikke vært en øvelse i å huske navn, men å forstå hvorfor jeg husker disse menneskene.
Med andre ord; jeg har skilt mellom minner som kommer fra fotografier og de minnene der en opplevelse har satt spor i meg.
Det tas ofte snarveier når man skal være takknemlig, og «Ingen nevnt, ingen glemt» er det mest brukte. Dette holder ikke for meg. Så her er alle nevnt, og alle husket. Jeg utelukker imidlertid ikke at noen er glemt. Men sånn er livet, og faren for glemsel er ikke en god nok grunn til å ikke kjenne på oppriktig takknemlighet.
Jeg er takknemlig for muligheten til å jobbe med mennesker, og setter stor pris på mine kolleger på den Norske Opera & Ballett. Jeg ser frem til flere nye og lærerike år der vi utforsker og reflekterer sammen, ikke bare for kunsten og resultatenes skyld, men også for tilhørigheten og likeverdet som er så viktig i menneskers liv.
Hilsen Anders.
