Og nå snakker jeg ikke om personlig konkurs. For det blir mer den finansielle termen for å gå over ende. Menneskelig konkurs blir det motsatte av full jackpot i livets lotteri, tenker jeg.
Om Deg AS var notert på børs så ville troligens aksjene dine gått som Opticom på 90-tallet eller Apple i de senere år. Menneskelig konkurs ville være tilsvarende aksjekollapsen i samme Opticom, eller som det som kommer til å skje med Apple (Hmmm? Forsøkte Anders seg nettopp på en Peter Warren aksjespådom??). Neida, men fra spøk til alvor dere, la oss holde oss på plussiden av skalaen. La oss ikke snakke om konkurser. La oss heller snakke om profitt. Det er der oppsiden er. Som personlighets-psykologene har funnet ut for lenge siden, det er i styrkene våre vi skal finne energi og fremgang, ikke i svakhetene.
La meg fortsette med de merkantile metaforene. I alle bedrifter eksisterer det former for ledelse, som populært defineres som å ”skape resultater gjennom andre”. Da blir mitt spørsmål, finnes det også personlig ledelse? Og ville det da defineres som det å «skape resultater gjennom seg selv»? Jeg tror det. Her er en historie om en personlig markedsundersøkelse som ble gull verdt og som ville komme til å stille store krav til den personlige lederen:
For flere år siden fortalte en mann endelig sin historie.
Noen år tidligere hadde han fått en dødelig diagnose. Etter å ha konsultert en rekke leger, som alle bekreftet diagnosen, gikk han gjennom den fasen som de fleste som opplever en slik situasjon gjør. I uker fornektet han hva som hadde skjedd. Men gradvis, med hjelp av sine venner kom han til å slå seg til ro med at kun skulle leve noen ganske få måneder. ”Plutselig hendte det utroligste” sa han, ”jeg simpelthen stoppet å gjøre alt som ikke var essensielt, som ikke betydde noe. Jeg startet på prosjekter som jeg alltid hadde hatt lyst til å gjøre sammen med barna. Jeg stoppet å krangle med kona. Når noen råkjørte forbi meg i trafikken eller gjorde noe annet som jeg før ble irritert av, ble jeg ikke lenger sinna. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å avse for noe slikt.
”En dag ringte telefonen. Det var legen min. ”Vi har kommet frem til en annen diagnose” sa legen. Du har en sjelden, men kurerbar sykdom”.
”Etter noen øyeblikk med stillhet rant øynene mine over og jeg gråt som en baby –ja det var gledestårer, men det var også tårer av frykt, frykt for at livet mitt skulle bli slik det det engang var».
Denne sterke erkjennelsen handler på mange måter om å ta innover seg en god dose livsvisdom. Jeg tenker at å bygge videre på denne kraftfulle visdommen vil kreve en sterk personlig lederstrategi. Hvordan minimere sjansen for tilbakefall til gamle vaner? Hvordan bygge videre på de «innovative» oppdagelsene han har gjort? Hvilke andre «aktører» må han ta hensyn til når han nå skal fortsette å leve et verdifullt liv? Disse er ikke helt ulike bedriftsstrategiske perspektiver som mange møter i det daglige.
Om det er slik, at personlig ledelse og ledelse i forretningsverden deler en del karakteristika, hvorfor er det ikke flere bedrifter som oppfordrer til utviklingen av personlig ledelse i sine ansatte? Det finnes sikkert mange årsaker til det. Selv vil jeg tro det er fordi det er en fremmed tanke for de aller fleste bedriftsledere. Et ukjent språk. Et uutforsket område. For fortsatt er raskere, bedre og høyere, råere. Men hva med «dypere»?
Hvem kommer til å ivareta din personlige ledelse?
AndersHov>
